Artikkel i katalogen for
Minneutstillingen i Molde Kunstforening 9. september 2000
Jeg gjør oppmerksom på at artikkelen
inneholder flere unøyaktigheter.
Oliver
Sylthe - Hvem var han?
Av
Oliver Sylte hører ikke med
til dem som stilte ut ofte. Vi har registrert om lag femten
separatutstillinger, herav tre i Molde. Den siste separatutstillingen i Molde
var i 1956 (!) Den siste separatutstilling vi har opplysning om i det hele tatt
fant sted i Kunstnernes Hus i Bergen i 1964. Men sikre er vi ikke. Det er
nemlig slik at det faktisk er meget vi ikke vet om Oliver Sylthe. Det er ikke
så lett å få tak i sikre opplysninger om Sylthes liv og levnet. Han kjente vel
egentlig få, selv om han var bekjent med mange. Han var nemlig så til de grader
beskjeden, bokstavelig talt selvutslettende. Han var så beskjeden at det nesten
var vondt. Han var usikker på seg selv, både som menneske og som kunstner. Han
holdt seg mye for seg selv. Mye av det som fremlegges i denne artikkelen, bygger
på muntlige samtaler, dels fra 1990 og dels fra i år (2000). Det er ikke
tilstrekkelig dokumentasjon.
Men noe kan da dokumenteres:
Han ble født i Fræna, nærmere bestemt Syltevorpa, 3 mai 1905 som den yngste i en søskenflokk på seks. Faren var født på Eidskrem, og het Mathias Eidskrem til han flyttet til Syltevorpa. Her kalte han seg Mathias Sylte. Hvor Oliver fikk h-en i Sylthe fra, er ikke godt å vite. Kanskje var det plagsomt med det enklere Sylte i tigerstaden Oslo. Oliver hadde fem søsken, brødrene het Knut Andreas, Kasper, Anton Martin og Marius og søsteren het Karen Marie. Faren var skomaker (i et intervju hevdes det at han var smed), men han drev også småbruket mens de bodde i Syltevorpa.
Oliver var 14 år da familien i 1919 flyttet fra Syltevorpa til Lillevika i Molde. Sitt siste skoleår gikk han på Kvam skole. Han hadde sterk legning for tegning, og læreren ble oppmerksom på det. Men faren var ikke begeistret for sønnens kunstinteresse. Han syntes skredderyrket var mer passende. Det passet imidlertid ikke Oliver Sylthe, og 15 år gammel tok han hyre på "Meteor", et cruiseskip i Det bergenske Dampskipsselskap. Det cruiset i Middelhavet.
Han kan ikke ha
vært lenge til sjøs, for allerede i 1924, 19 år gammel, debuterte han med en
utstilling i Ålesund og senere samme året hadde han en utstilling i
Kristiansund. (Hvorfor han ikke stilte ut i Molde i samme slengen, vet vi ikke.
Men det kan kanskje ha noe å gjøre med at det ikke var noen kunstforening i
byen på den tiden.) På det tidspunktet hadde han neppe noen profesjonell
kunstnerisk utdannelse. Han må ha vært autodidakt, selvlært. Kanskje med litt
hjelp fra læreren på Kvam?
Så vet vi ikke mer før han i 1928 drar til kunstakademiet i København. Der studerer han under professor Kræsten Iversen. Professor Iversen var visstnok en forståelsesfull mann, han skjønte nok at studentene hadde slunken pengepung og ga dem sigarer som varte hele dagen! Sylte ble i København til ut på året 1929. Da dro han til Oslo. Det er uklart om han oppholdt seg der resten av mellomkrigstiden. Vi vet han var i Bergen, hvor han egentlig fant seg bedre til rette, men om han bodde der over lengre tid er mer uvisst. Han var en god del sammen med maleren og bergenseren Waldemar Stabell i 1931–32, og vi vet også at han var bekjent med skuespiller, poet og kunstmaler Claes Gill, nok en bergenser. Men om det var i Bergen de levde livet, er ikke bekreftet.
Hadde det vært kummerlig i København, ble det ikke bedre i Oslo. Men her kom han sammen i en krets av kunstnere som holdt sammen og dyrket behovet for å være helt frie. Hans krets var mest opptatt av Edvard Munch og Ludvig Karsten. Han ble også kjent med Jacob Weidemann, blant annet fikk han et bilde av ham i bryllupsgave. Bildet er dessverre ikke datert. Det forestiller en form for terror. I nederste venstre hjørne er det et garn eller gitter, og bak det et skrekkslagent ansikt. Mesterparten av bildet forestiller et rødsprengt ansikt under en napoleonshatt. Bildet heter "Gutt og pike". Det hevdes at Weidemann gav maleriet til Oliver Sylthe fordi han ville minne ham på å være snill med konen.
Det er likevel tvilsomt om han ble særlig påvirket av Weidemann, han kjente jo ham før han ble berømt. Så ble Weidemann berømt, mens Sylthe ikke ble det!
Det er likevel grunn til å anta at Sylthe ble preget av de sosiale tilstander i hovedstaden, og også av det som foregikk innen kunstnermiljøet. I første halvdel av 30-årene ble interessen for kunstens sosiale og politiske side mer markert, bl a ved en rekke utstillinger med sosialkritisk tilsnitt: amatørutstillingen "Arbeidernes utstilling" i Kunstnernes Hus (1931) og i Kunstnerforbundet: "Sovjetkunst" (1930), "Tysk sosial kunst" (1932), "Russisk filmkunst" (1933), "Tendenser" (1934) og "Arbeidsliv i norsk kunst" (1935). Av disse var nok "Tendenser" den viktigste begivenhet med bl a arbeider av Reidar Aulie, Kai Fjell, Gunnar Johnsen, Per Krogh, Willi Middelfart og Henrik Sørensen. Typisk for denne tendenskunsten var Aulies bilde "Tendens" på Høstutstillingen i 1931. Bildet var nærmest en programerklæring: Samfunnsengasjementet skulle prege tendenskunsten som skulle skildre menneskenes kontrastfylte vilkår i det moderne bysamfunn. Malemåten var kraftig og virket uflidd med en ekspressiv kolorisme. Motivet var ofte motsetningsfylt. Sylthe ble nok påvirket av dette, i hvert fall ble han etter sigende "sosialist og tendenskunstner". Hans tidligste bilder er da også naturalistiske landskap og figurkomposisjoner med sosial tendens.
Men det som gjorde sterkest inntrykk på ham
var en utstilling av Kurt Schwitters
hos Blomquist i 1936. Fra da av var
hans interesse for abstrakt kunst og det rene maleri for alvor vakt. Muligens
kjente han Schwitters, som i årene 1932–39 tilbragte sommeren i en heller
stusselig steinhytte, et omgjort sauefjøs, som hørte til Hjertøyplassen på Hjertøya
utenfor Molde. Det merkelige er at Oliver Sylthes landskapsbilder og Schwitters
landskapsbilder ofte er svært like. Selv om han alt i 30-årene gjorde noen
mislykkede forsøk i abstrakt retning, var det først mot slutten av 50-årene at
han for alvor konsentrerte seg om det abstrakte.
Under krigen bodde han antagelig for det meste i Oslo. Men han gikk i fotograflære i Kristiansund, fullførte læretiden og tok svennebrev omkring 1943. Deretter må han ha dratt tilbake til Oslo, for han kom med i illegalt arbeid. Han var flere ganger i Sverige, blant annet sammen med Jacob Weidemann som hadde flyktet dit i 1944. Etter sigende laget Oliver Sylthe falske passfoto og falske stempler. Han ble tatt in flagranti i Oslo med en sekk full av falske pass, pass, brev, dokument og lignende og ført til Møllergaten 19, Gestapos hovedkvarter. Her gjennomgikk han en meget hard behandling under det første forhøret, som heldigvis for Sylthe også ble det siste. Neste stopp ble Grini. Dit kom han et par dager før freden kom. For denne illegale innsats av stor betydning for de allierte, fikk han en medalje og et diplom signert av Dwight D Eisenhower, sjefen for de alliertes invasjonsstyrker og senere USAs 34. president.
Han arbeidet en tid som fotograf, blant annet bidro han til et par forsider i kvinnemagasinet Urd. Han selv betraktet episoden i fotografyrket som en gardering.
Hvor han var, eller hva han gjorde, den
nærmeste tiden etter krigen, vet vi ikke sikkert. Det hevdes et sted at han
hadde en tur til USA i 1945. Det er umulig å få bekreftet. Problemet er at det
ikke lar seg gjøre å avkrefte det heller. Det er trolig at han bodde en kort
tid i Bergen før han flyttet til Molde. Det er videre ting som tyder på at han
var en kort visitt i Stockholm i 1955, og at han deretter kom til Molde. Andre
hevder han kom til Molde like etter krigen, antagelig i løpet av 1947. Da hadde
han giftet seg med Kari Antonie Larsen. Akkurat når det skjedde, eller hvor
bryllupet sto, og om det i det helle tatt var et bryllup, er ikke bragt på det
rene. Hun var frisørmester fra Trondhjem, hvor hun etter sigende skal ha hatt
en frisørsalong. Den forsaket hun da hun valgte å kampere med Oliver Sylthe
reste av livet. De bosatte seg blant fjærestenene ved det gamle fergeleiet på
Lønset, ca
Huset ble finansiert
delvis av en liten arv konen fikk, og delvis ved at han fikk låne penger. Denne
gjelden slet han med hele livet.
Sylthe ble tidlig klar over at han måtte frigjøre seg fra det figurative. Alt i 1930 gjorde han etter eget utsagn mislykkede forsøk i abstrakt retning. Etter krigen begynte han å lage farvetresnitt. Men de figurative motivene ble sjeldnere og sjeldnere, og i 1962 uttalte han:
«Nå mener jeg at jeg har funnet frem til en uttrykksform som svarer til det jeg så lenge har søkt etter. Når jeg hører folk snakke om hvor lettvint det må være å "smøre" sammen et abstrakt maleri, da ynkes jeg inderlig over dem, og jeg tilgir dem.» Fra da av arbeidet han for det meste abstrakt og nonfigurativt både som maler og som grafiker. Han begynte også å lage materialbilder i tre, og han arbeidet som keramiker.
Vennskapet med Waldemar Stabell betød nok en del for Sylthe. Kontakten ble holdt på forskjellig vis. Sylthe hadde en utstilling i Bergen Kunstforening i 1955, om hvilken Stabell senere skrev: «[Utstillingen] viste en kunstner med et godt grep på tresnittet. Det var for det meste ekspresjonistiske ting son fenget på grunn av sitt stemningsinnhold. Dette gjorde Oliver Sylthe til en populær kunstner i beste forstand.»
Høsten 1962 ordnet Stabell det slik at han og Sylthe stilte ut sammen med tre andre vestlendinger i det anerkjente New Vision Centre Gallery i London. Sylthe stilte med fem abstrakte malerier. Kunstkritikeren Conray Maddox skrev i "The Arts Review" om Sylthes bilder: «Sylthes vertikale former har en levende og dynamisk enhet.»
Waldemar Stabell hadde separatutstilling i Molde Kunstforening like etterpå (1963). Han mor var engelsk, så han hadde gode forbindelser til øyriket. Det kom godt med da han stiftet Vosseskolen for bildende kunst på Voss 1964. Blant lærerne det første året var Victor Pasmore. En av elevene var Oliver Sylthe, nær 60 år gammel! Det er imidlertid vanskelig å spore noe "pasmoresk" i Sylthes senere bilder!
I 1964 stilte
Sylthe igjen ut i Bergen, denne gang i Kunstnernes Hus. Nå var det abstrakte
malerier og materialbilder han viste. Stabell skrev en meget rosende anmeldelse
av utstillingen, bl a: «Hans utstilling denne gang viser en kunstner som på ny
har tatt maleriets problemer opp til vurdering…Malemåten, penselføringen ...
formidler som den alltid har formidlet hos ham, en kvalitetsopplevelse som er
karakteristisk for det ekspresjonistiske maleri. I sine mønstre, som er enkle
og som forandrer seg lite under billedets utvikling, bevarer Oliver Sylthe den
opprinnelige og hos ham primitive billedidé.»
Oliver Sylthe var svært allsidig i sin kunst. Noen hevder han gapte over for mye slik at han ble splittet som kunstner. Men ethvert arbeid i form og farve er ledd i en utvikling. I keramikkverkstedet på Kvam tok han opp det krevende kunsthåndverket og fant frem til sin spesielle formgivning. Han eksperimenterte mye med farvene og utviklet mange vakre og originale nyanser og glasurer med stor skjønnhet. Selv mente han at å arbeide med olje, grafikk, tre og keramikk var en god kombinasjon: «Jeg arbeider med de samme former og farver, og sliter med de samme problemer, enten jeg står i keramikkverkstedet eller i atelieret…Det gjelder å tvinge form og farve inn i samsvar med det en selv har å gi» uttalte Sylthe på sin 60-årsdag i 1965.
Han hadde et spesielt tak på tresnittet. Han uttrykte seg for det meste i en ekspresjonistisk form som fenget pga sitt stemningsinnhold. Klare rene farver stemt opp mot hverandre, og ofte med enkle hverdagslige motiv. Men også i tresnittene arbeidet han mye i det abstrakte.
«Men det er naturen som gir meg motivene. Jeg har en motorbåt og kan dra ut i Langfjorden hvor bergene går rett ned i fjorden et langt stykke. Stenfarvene i fjellet er svake, men intense når man ser dem sammen. Dessuten har jeg funnet mange motiver i mikroskopet. Det er en vidunderlig verden som åpnes for en gjennom mikroskopet. Blant annet en liten blomst, som jeg finner så mange av. Hvilken farveharmoni og hvilke former. Så jeg er nok naturalist, selv om jeg maler abstrakt»