Om samfunnsøkonomi som fag

Her har jeg samlet en del artikler og annet stoff om samfunnsøkonomien som fag. Artiklene er som følger:

· Fra botanikk til økonometri. En kort beskrivelse av samfunnsøkonomien som fag i Norge

Dagens Næringsliv 5 januar 1990

Det finnes visse milepæler i et akademisk fags historie. Undervisning og forskning, foreninger og skrifter er kanskje de fire viktigste. På alle disse fire områder har utviklingen i norsk sosialøkonomi vært sterk og markert i de siste hundre år. Da første nummer av Norges Sjøfartstidende [tidligere navn på Dagens Næringsliv, ADjrs anm.] så dagens lys fantes det ingen egen sosialøkonomisk utdannelse i landet. Men faget hadde lenge vært representert ved universitetet. Det inngikk i juridisk embedseksamen, men det var først i 1905 at universitetet kunne tilby en egen statsøkonomisk eksamen. Denne fylte et behov, men ble sett på som mindreverdig i forhold til juridisk embedseksamen. Preget av "videregående middelskole" måtte bort og i 1934 kom den sosialøkonomiske embedseksamen.

En viktig milepæl var også opprettelsen av Norges Handelshøyskole som i 1938 uteksaminerte sine første siviløkonomer. Under Ingvar Wedervangs ledelse fikk høyskolen et sterkt innslag av sosialøkonomi, og det har den beholdt.

Etter siste krig er sosialøkonomi blitt et viktig fag både ved universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø og ved de fleste distriktshøyskolene. Dessuten er faget styrket i den videregående skole.

Sosialøkonomien er blitt et langt større fag målt ved tallet på studenter og elever. Dermed er også antall lærere i faget økt, og det er lagt et grunnlag for en egen norsk produksjon av læremidler.

Fra naturutforskning til abstrakt teori

Sosialøkonomisk forskning fikk tidlig innpass ved universitetet i Oslo. Allerede i annen pulje av professorer ved Det Kongelige Frederiks Universitet var reservemedicus Christen Smith med og han fikk ansvaret for "botanikk og statsøkonomiske vitenskaper". I dag er dette en selsom kombinasjon, men i 1814 mente myndighetene at det var viktig å få utforsket landets planterike, blant annet for å finne vekster som kunne gi grunnlag for lønnsom næringsvirksomhet.

Christen Smith døde før han tiltrådte embedet og kom derfor ikke til å sette spor setter seg i det norske økonomiske miljø. Etterfølgeren, Gregers Fougner Lundh, utviste stor aktivitet både i forelesninger og som bestyrer av universitetets tekniske materialsamling. Det var igjen et praktisk tiltak som skulle stimulere næringsvirksomheten. Men studentene uteble, først og fremst fordi økonomi ikke var eksamensfag.

En ny æra inntrådte da Anton Martin Schweigaard overtok undervisningen. Schweigaards imponerende dimensjoner både som vitenskapsmann og som politiker ga faget en helt annen tyngde og prestisje enn det tidligere hadde hatt. Emnene for hans avhandlinger ga også norsk sosialøkonomi et sterkt preg av anvendt forskning. Han behandlet praktiske spørsmål som spilte en sentral rolle i dagens politikk og ordskifte. Det preget har faget beholdt, selv om innslaget av ren, abstrakt teori og matematisk-statistisk metode gjennom de senere tiår har fått en stadig større plass.

Statsøkonomisk Forening

Et håndfast bevis for den voksende interessen for dagens økonomisk-politiske spørsmål var stiftelsen av Statsøkonomisk Forening i 1883. Foredragsmøtene der var ofte viktige politiske begivenheter som samlet samfunnsengasjerte personer i næringsliv, politikk og forskning. Foredragene og debatten ble utførlig gjengitt i Statsøkonomisk Tidsskrift, som begynte å komme ut i 1887.

Også i andre tidsskrifter og aviser kom økonomiske spørsmål til å innta en stadig større plass. Etter annen verdenskrig er det et særkjenne ved den internasjonale presseutvikling at næringslivsstoff blir behandlet i større bredde og at det er blitt marked for rene økonomiske aviser. Dagens jubilant [Dagens Næringsliv ble runnlagt i 1889, ADjrs anm.] er langt fra et enestående eksempel.

Det ville føre for langt å følge utviklingen ved universiteter og høyskoler og i den offentlige debatt år for år og person for person. I stedet skal vi søke å gi en viss oversikt over dominerende emner i norsk sosialøkonomisk debatt i de siste hundre år.

Så lenge sosialøkonomien var sparsomt utbygget ved Universitetet og vi ikke hadde høyere utdannelse i faget, var det naturlig at mange av bidragene til det økonomiske ordskifte kom fra folk som hørte til andre profesjoner. Av de som tidlig ytet bemerkelsesverdige bidrag er det grunn til å nevne tre – teologen Eilert Sundt, matematikeren Ole Jacob Broch og geologen Amund Helland. Fra deres og fra univesitetslærernes bidrag i Statsøkonomisk Forening og andre steder, kan man trekke linjer fremover. Noen av linjene er kraftige og klare. Andre ganger må man spe på med fantasi for å se mønsteret i den norske sosialøkonomiske vev. Men starter man med Eilert Sundt, er man på trygg grunn.

Befolkningsutvikling og økonomisk vekst

Største del av Eilert Sundts arbeider faller utenfor sosialøkonomien, men hans tallrike bidrag om sosiale og kulturelle spørsmål kaster lys også over det økonomiske liv i vårt land. Og Sundts banebrytende arbeider om regelmessighetene i utviklingen av Norges befolkning har hatt avgjørende betydning for mange sosialøkonomer. Sundt viste der hvilket fascinerende forskningsområde befolkningslæren er, og hvor verdifull en empirisk angrepsmåte kan være. I virkeligheten startet han en demografisk tradisjon i Norge, og den høye standard i hans arbeider var nok en ideal fordring for forskere som Nicolai Rygg, Nicolai Kiær, Gunnar Jahn, Ingvar Wedervang, Henrik Palmstrøm og Julie Backer. Arven fra Eilert Sundt preget også de store publikasjoner som ble utgitt ved hver av de 10-årige folketellinger helt frem til tellingen i 1930. Siden da har de grundige analyseavsnittene, som det tok år å skrive, måttet vike plassen for hurtige statistiske tabeller.

Eilert Sundts empiriske orientering er unik. På sine tallrike vandringer i alle deler av Norge sørget han alltid for å legge veien om prestegården, for her fant han kirkebøkene med oppgaver over ektevidde, fødte og døde, deres navn, kjønn og alder. Kveld etter kveld satt han og kopierte disse oppgaver, stilte dem sammen i tabeller og forsøkte å finne reglemessigheter – ja sosiale lover. Tallrike ganger supplerte han disse tallserier med intervjuer av både øvrighetspersoner og vanlige folk.

Det han da fikk vite, ble viktige biter i hans sosiale puslespill. Det er neppe noen i norsk sosialforskning som i samme grad har nedlagt så meget arbeid på å skaffe seg sitt egen primærmateriale.

Handelspolitikk

I Anton Martin Schweigaards ungdomsarbeider var studiet av den norske importtollens utvikling banebrytende, og handelspolitikk skulle bli ikke bare et sentralt virkemiddel i norsk økonomisk politikk, men også et gjennomgående tema for utredning og forskning. I innstillingene fra de store tollkommisjoner i de siste hundre år finner man utførlige drøftelser av både teoretiske og praktiske problemer i valget mellom frihandel og mild proteksjonisme. Inntil vannkraften kom inn som en industriell ressurs var handelspolitikken det viktigste virkemiddel for å stimulere en gryende norsk industri og dermed den økonomiske vekst i landet.

Fremtredende norske universitetsøkonomer nedla et stort arbeid i utformingen av tollpolitikken. Ebbe Hertzberg var hovedforfatter av innstillingene fra kommisjonene av 1879 og 1903, Bredo Morgenstierne var formann for tolltariffkommisjonen av 1915 og Ingvar Wedervang var medlem av senere kommisjoner. I mellomkrigstiden var også norske økonomer engasjert, og i etterkrigstiden forhandlinger om GATT, Nordøk, EFTA og handelsavtalen med EF finner vi alltid sosialøkonomer i viktige roller.

Norges Bank

Et annet av Schweigaards arbeidsområder var pengevesenet og sentralbankens stilling, og her høstet den 28 år gamle universitetslektor en enestående anerkjennelse. Schweigaard utviklet sine tanker i en artikkelserie i avisen "Den Constitutionelle" samtidig med at Stortinget skulle behandle saken. Folkets kårne valgte imidlertid å utsette sin behandling inntil Schweigaard hadde avsluttet sin artikkelserie. Christian Magnus Falsen begrunnet vedtaket slik: "De anskuelser som en kraftig aand netop nu paa en ligesaa genialsk som interessant maate fremsatte i et offentlig blad, maatte nødvendigen lægges merke til, og man vilde kun skjænke deres forfatter liden opmerksomhed og hans mening liden anerkjendelse, ifald man vilde beslutte sig til straks at skride til sagens avgjørelse."

Også når det gjaldt pengevesen og sentralbank skulle Schweigaard få mange etterfølgere blant universitetsøkonomene, og her opptrådte de både som forfattere og som utøvere. Nicolai Rygg, som var professor 1910-13, skrev 3 store bind om Norges Banks historie og var bankens myndige leder i 25 år. Gunnar Jahn, som var knyttet til Universitetet i mange år, men som aldri tiltrådte det dosenturet han ble utnevnt til i 1920, utgav en ett-binds historie om banken og tjenestegjorde som sjefdirektør i 9 år. Professor Wilhelm Keilhau skrev mange artikler og avhandlinger om penge- og valutaspørsmål. Han var medlem av Norges Banks direksjon i London under krigen og leder av vår delegasjon til Bretton Woods. Aksen universitet-sentralbank ble også styrket av Erling Petersen. Hans doktorarbeid gjaldt sentrale pengeteoretiske problemer. Han var Norges Banks konsulent for pengesaneringen i 1945, og medlem av bankens direksjon i mer enn ti år.

Samferdsel og sosiale spørsmål

I utviklingen av norsk sosialøkonomi kan man også finne en annen sikker tradisjon, nemlig interessen for statens bidrag til utbygging av landet økonomisk og sosialt. Disse bidragene var i første rekke knyttet til etableringen av moderne kommunikasjoner og annen infrastruktur. Schweigaard understreket at jernbane ikke kunne vurderes bare ut fra den privatøkonomiske lønnsomhet. Professor Ole Jacob Broch, som var en drivende kraft bak jernbane- og telegrafutbyggingen, forfulgte tanken og utarbeidet nyttekostnadsberegninger. Disse dannet mønster for mange senere analyser. Professorene Aschehoug, Hertzberg og Morgenstierne var også aktive i styrene for slike institusjoner som Hovedbanen, Enkekassen og Hypotekbanken. Som stortingsrepresentanter tok Schweigaard og Aschehoug aktiv del i utformingen av norsk næringspolitikk.

Den sosiale utbygging av vårt land var først og fremst knyttet til utformingen av trygdene. Professor Oskar Jæger var formann for folkeforsikringskomiteen av 1907 og professor Thorvald Aarum hadde arbeidet med uførhets- og alderstrygden for det norske folk før han kom til Universitetet. Aarum skrev også om andre sosiale spørsmål, ikke minst om forholdet mellom arbeid og kapital, utbyttedeling og karteller. Dette arbeidet ble ført videre av professor Thomas Sinding som skrev sin doktoravhandling om forbrukersamvirket og dr. Arnold Ræstad som utga en avhandling om karteller.

Ernæring

Et spesielt sosialpolitisk problem gjaldt ernæringsstandard og kostholdspolitikk. I et skrift fra 1896 hadde Amund Helland moret seg med å se på forskjellen i forbruket av næringsmidler i datidens rikeste by, Paris, og i vårt fattige land. I en anmeldelse av Hellands avhandling fremhevet statsrevisor H. E. Berner det kuriøse i sammenligningen: "Paa den ene side en storby i et af de rigeste lande; en millionby; et midtpunkt for et verdensliv; et "moderne Babylon", hvor overforfinelsen og luksusen er naaet til sit høidepunkt; hvor snart sagt alle verdens Krøsuser og Lukulluser strømmer hen for rigtigt at "nyde livet"; en kogekunstens vidunderstad, hvor en mesterkok, som kan opfinde nye pirringsmidler for ganen, blir en berømt mand og lønnes med bedre gage end en norsk biskop eller statsraad. Paa den anden side et vidstrakt, magert fjeldland med faa byer og en befolkning, som for størsteparten lever som bønder og fiskere, spredt hist og her mellom havskjær og bergkløfter. Hr. Helland kunde med ligesaa stor ret geologisk sammenstille den sandhaug i Jylland, der kaldes "Himmelbjerget" med vore højfjeldsformationer i Jotunheimen".

Da emnet – kosthold og levestandard – neste gang kom opp, var behandlingen langt mer analytisk og stram, men så var da også forfatteren Knut Getz Wold.

Nasjonalbudsjettet og politisk økonomi

De fleste norske sosialøkonomer har vært opptatt av generell økonomisk politikk. Noen har også ytet betydelig bidrag. Det gjelder ikke minst ved konstruksjonen av nasjonalbudsjettet. Johan Vogt viste tidlig interesse for saken og Ragnar Frisch mobiliserte mange unge økonomer til arbeidet ved Sosialøkonomisk Institutt. De som fikk ansvaret for den videre utvikling etter krigen var først og fremst Petter Jakob Bjerve i Finansdepartementet og Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå. Begge brukte dette materiale i sine doktorarbeider. I sin selvvalgte prøveforelesning viste Aukrust de store forskjeller det var i utviklingen av lønns- og kapitalinntekter i forskjellige sektorer. Denne innsikt lå til grunn for hans senere inntektsmodell der oppdelingen i en konkurranseutsatt og en skjermet sektor (K og S) var sentral, en oppdeling som for øvrig Keynes hadde gjort allerede i 1925. Aukrust-modellen eller Den skandinaviske inflasjonsmodell ble et elegant, norsk sosialøkonomisk eksportprodukt.

I sin avhandling om den økonomiske planlegging i Norge skulle også Bjerve bringe bidrag til et felt som senere skulle underkastes systematisk forskning i mange land, nemlig de "politisk betingede konjunktursykler". Bjerve påviste at politikerne hadde en tendens til å være rause med boligbyggeløyver i år med valg, for så å stramme til igjen i de mellomliggende, valgfrie år. Det var med velgerne som med dyrene i zoologisk have. De skulle fores til faste tider. Dette var ny innsikt, men i dag foreligger det en stor litteratur om den tidsmessige sammenheng mellom utformingen av finanspolitikken – særlig endringer i skattesatsene – og politiske valg.

Bjerves studie av økonomisk planlegging fikk en etterfølger i Leif Johansens doktoravhandling som bestod i konstruksjonen av en norsk økonomisk modell med mange sektorer. Avhandlingen, som også tidlig ble oversatt til japansk, kom til å bli en grunnsten for den makroøkonomiske planleggingen i Norge. Tallrike stortingsmeldinger, avhandlinger, artikler og utredninger er bygget på MSG-modellen. Selv arbeidet Leif Johansen videre med spørsmål i tilknytning til den makroøkonomiske planlegging, og da han gikk bort, bare 52 år gammel, var han sterkt opptatt av spillteoretiske aspekter ved styringen av et lands økonomi. Han var på vei til å konstruere forhandlingssamfunnets økonomiske teori.

Ren teori

Når det gjelder den økonomiske teoris utvikling i Norge i de siste 100 år er det ikke så lett å vise kontinuiteten. Rett nok vil man kunne trekke tråder fra Aschehougs, Jægers og Aarums skrifter opp til lærebøker og avhandlinger som skrives i dag, men utviklingen er også preget av plutselige brudd. Keynes teori slo ned med lynets kraft, men enda sterkere ble den norske skole preget av Ragnar Frisch' fantastiske kreativitet, vitalitet og styrke. Ved å presisere gamle problemer viste han til fulle hvilket mektig redskap matematikk kan være i økonomisk teori, og han var en banebryter for økonometrien. I sin doktoravhandling om reinvesteringssvingningene i norsk skipsfart oppfylte Johan Einarsen økonometriens krav om at teorien skulle belegges med tall.

Trygve Haavelmo brakte viktige økonometriske metodebidrag og i sine forelesninger viste han sin imponerende bredde ved å dekke så godt som alle deler av økonomisk teori. Studenter og senere forskere ble sterkt preget av Frisch-Haavelmo-tradisjonen. Kravet til presisering av forutsetninger og logikk i resonnementet ble ensbetydende med intellektuell redelighet.

Både Frisch og Haavelmo oppnådde å få den største anerkjennelse som sosialøkonomiske vitenskapsmenn kan få – Nobelprisen. Det vitner om enernes betydning i forskning, men det har også gitt rikt utbytte i det norske sosialøkonomiske miljø.