Debatt om samfunnsøkonomi eller samfunnsøkonomer

 

Her finner du artikler og innlegg fra dagspressen og andre steder om samfunnsøkonomi og om samfunnsøkonomer.

Innhold:

·        Metafordebatt En kort debatt om metaforer i samfunnsøkonomien med utgangspunkt i Adam Smiths usynlige hånd

·        Adam Smith – hvem sin venn? Var Adam næringslivets mann, eller var han de fattiges venn

 

 

 

 

Metafordebatt

 

Dagens Næringsliv 10. oktober 2001

Usynlig metafor

Av Berit von der Lippe, førsteamanuensis og språkforsker ved Markedsføringshøyskolen ved BI

 

Universet fagøkonomer ser inn i, refererer ikke til en objektiv virkelighet ”der ute”, men er snarere en virkelighet de selv konstruerer

 

Som denne avisens lesere vil vite, snakket Adam Smith om ”den usynlige hånd” - en finurlig styringsmekanisme - som et innebygdt premiss for sin tenkning om økonomi og marked. Mitt siktemål er her å snakke om ”den usynlige metafor” som ”styringsmekanisme” og premissleverandør for apologetene av den neoklassisistiske økonomiske tenkning.

    Jeg gjør dette som språkforsker, men med støtte hos eller referanse til en (foreløpig) liten gruppe fagøkonomer som den senere tid har innsett at heller ikke økonomer unnslipper metaforbruk - hverken i språkbruk eller som fundament for sin tenkning om økonomi. Kanskje burde forståelse av metaforens forunderlige potensial snart vekke en viss interesse også for norske fagøkonomer - uansett ståsted.

    For å forstå kompliserte fenomener, som for eksempel økonomi og økonomiske spørsmål, bruker man ofte bilder fra et antatt mindre komplisert og mer oversiktelig område.

    Noen metaforer er viktigere enn andre! Og noen meget få er faktisk konstituerende for såvel modellbruk som for de mest avanserte matematiske utregninger. Universet fagøkonomer ser inn i, refererer med andre ord ikke til en objektiv virkelighet ”der ute”, men er snarere en virkelighet de selv konstruerer. Slik er det bare. Og slik må det antagelig være. Men det er selvsagt ikke likegyldig hva man konstruerer.

    Siden man ofte - bevisst eller ubevisst - ser det økonomiske i lys av fysikkens eller biologiens lover, betyr det at man ser visse fellestrekk mellom det økonomiske liv hvor mennesker samhandler og måten ulike organismer, partikler eller planeter interagerer - eller ”samhandler”. For å kunne gjøre bruk av naturvitenskapens lover - i neoklassisismen fortrinnsvis fysikkens - på det økonomiske liv, må eller bør det finnes visse likheter mellom dette univers og vårt. Partiklers og planeters interaksjon og bevegelse - ”oppførsel” i forhold til hverandre - må ha visse likhetstrekk med det som skjer i eller under økonomisk samhandling mennesker imellom. Vi må derfor spørre oss om hvilke likheter som kan finnes mellom livene i disse to universene - de naturvitenskapelige og vårt menneskelige, sosiale univers.

    Da ser vi at det eneste disse verdener har til felles er at mennesker, på lignende måte som organismer, partikler eller planeter, består av masse eller substans og at både mennesker og partikler/organismer står i en viss relasjon til hverandre. Mens partikler derimot ikke kan sies å foreta egne overveielser eller refleksjoner, må vel dette sies - fremdeles - å være grunnleggende for mennesket. Ikke alle går rundt uten å tenke - som partikler (eller organismer).

    Det er nesten banalt, men likevel: Mennesker er avhengig av kultur, samfunn - kort sagt den sammenhengen vi er en del av, vokser opp og inn i. Mennesker av i dag tenker og handler ulikt mennesker av igår. Naturvitenskapens lover er ikke tilsvarende varierte. (Jordas bane rundt sola, månens likeledes, er - gudskjelov - temmelig regelmessig og lovmessig.)

    Mens man forlengst har innsett at fysikkens univers ikke er like mekanisk innrettet som det man antok på Newtons tid, synes man innen økonomisk neoklassisisme å holde fast ved denne mekaniske naturforståelse. Ikke bare det. Man har, ifølge Philip Mirowski (med flere!) plottet ut ett aspekt - ett fenomen - fra fysikkens univers, og lar dette fungere som basis for økonomisk tenkning. Det er dette jeg nå skal løfte frem, det er her den ”usynlige metafor” er å finne.

    Som partiklers bevegelser i naturvitenskapen følger prinsippet om ”the way of least effort”- tar korteste og mest energibesvarende vei (en gjenstand faller mot bakken og ”velger” den ”korteste veien ned”)- velger også mennesker ”the way of least effort” i byttehandel på markedsplassen med tilbud og etterspørsel.

    Handel, som handling, er da basert på nyttemaksimering - det vil si minst mulig kostnader for mest mulig utbytte. Energisparing i naturen er nyttemaksimering på markedet.

    Økonomisk rasjonalitet dreier seg derfor ikke om økonomisk rasjonalitet; det handler snarere om en matematisk forståelse av økonomisk rasjonalitet. En matematisk forståelse kan selvsagt være både legitim og vitenskapelig innen denne forskningen, men den bør da fremstå som det den er: Matematisk - ikke økonomisk!

    Tenkning basert på tenkning om mennesket som nyttemaksimerende og ”rasjonelt” kalkulerende på et antatt fritt marked med tilbud og etterspørsel, legger sterke føringer for landskapet mange fagøkonomer skuer inn i. Når dette landskapet synes å dominere og langt på vei bli tatt for gitt i forståelse av økonomisk rasjonalitet, er det neppe påtrengende å tenke grunnleggende over egen tenkning - enn si den usynlige metafor. Når dette (nesten) "tatt for gitte" samtidig trenger seg inn på tidligere definerte politiske områder, blir rommet for (nesten) ferdigtenkte tanker skremmende stort. Rommet for reell debatt om viktige politiske spørsmål blir desto mindre - om politikere aldri så iherdig prøver å konstruere grunnleggende forskjeller seg imellom. Dagens politiske og for store deler av befolkningen lite attraktive teater bør kanskje først og fremst ses i dette lys.

    En smule polemisk: Når det i dag synes (politisk) korrekt å hevde at ”markedet krever”, det ”straffer” og ”belønner”, minner dette ikke så lite om middelalderens straffende Gud. Derfor er det jeg spør om dagens eneste (?) overlevende isme, markedsliberalismen, er i ferd med å bli ”vårt” nye dogme...

 

 

 

Dagens Næringsliv 20. desember 2001

En klam, synlig hånd

 

Av Martin Mörner Eide, senior kunnskapsingeniør ved Computas as.

 Hvor er sammenhengen mellom kunnskap og verdiskaping, mellom filosofi og økonomi?

 

     I (...) reaffirm with emphasis (...) that the sun is real, and also that it is hot - in fact as hot as Hell, and that if the metaphysicians doubt it, they should go there and see.

     Winston Churchill 1947

 

 

Berit von der Lippes innlegg og kritikk av økonomers syn på den ”virkelige verden” versus den ”konstruerte verden” 10. oktober, reiser en viktig debatt som peker utover økonomenes geledd. Hun berører indirekte den grunnleggende problemstilling i dagens kunnskapssamfunn: Sammenhengen mellom kunnskap (filosofers doméne) og verdiskaping (økonomers doméne). Med andre ord, økonomisk filosofi.

    Von der Lippes utgangspunkt er at Adam Smiths ”usynlige hånd” er én del av ”den usynlige metafor” innen økonomi. Hennes påstand er at ”markedsliberalismen” er i ferd med å bli ”vårt' nye dogme”. Den ”usynlige hånd” tjener, ifølge henne, som styringsmekanisme for økonomer og andre, for eksempel politikere! Dette er ingen kontroversiell påstand. Ifølge flere økonomer og mange samfunnsvitere er påstanden ”trivielt sann” - og har vært det lenge. Markedsliberalismen som dogme (ideologi!?) gjelder ikke bare de såkalt sosialdemokratiske land, men i hovedsak hele planeten.

    Nyklassisk mikroøkonomisk teori er den rådende teori eller, om man vil, ortodoksi og skolelatin innen økonomi. Det har den vært det i mer enn 100 år. Adam Smiths hovedverk: ”Wealth of Nations”, fra 1776, var langt mer en moralfilosofisk tilnærming enn en økonomisk. Han er berømt innen økonomi og andre samfunnsvitenskapelige disipliner for sin metafor: ”The invisible hand”, daglig omtalt som markedsmekanismen. Her ser man ved hjelp av von der Lippes utgangspunkt at bruken av metaforer innen økonomi; ”visible” eller ”invisible”, ikke er av ny dato. Den undervisning som i dag gis ved lærestedene er også spekket med metaforer. ”Forståelse av metaforens forunderlige potensial”, er nok ikke så ukjent for økonomer som hun later til å tro. Det er sannsynlig kunnskapen, snarere enn uvitenhet om metaforer, som er en av årsakene til markedsliberalismens spredning.

    Von der Lippe har helt rett i at metaforer bærer i seg en stor kraft til å forstå, kanskje også forklare fenomener i den ”virkelige verden”. Nå er det slik at metaforer ofte er tvetydige/flertydige og dermed enkle å gjemme seg bak i en diskusjon/argumentasjonsrekke. Dette er lite ønskelig. Man kan gjerne være, som von der Lippe er, skeptisk til økonomers utstrakte bruk av økonomiske modeller i matematisk form. Det man imidlertid oppnår ved hjelp av disse er for eksempel konsistens og entydighet - mer enn man kan hevde ved anvendelse av metaforer. Påstanden er at matematikk er det mest konsistente, hermeneutiske symbolsystem menneskene har skapt (ref: A. Korzybski). Hovedpoenget er at metaforer allerede er vel innarbeidet hos økonomer. De har lite å vinne på mer utstrakt bruk av disse, og de er ikke ”usynlige”.

 

von der Lippe ”slår inn åpne dører”!!?

    Hennes analogi til fysikk og Newtons mekanistiske verdensbilde halter. Uansett hva Phillip Mirowski mener om denne analogien, synes man å være på ville veier. Økonomene, Mirowski, McClosky (metaforguruen), Weintraub, Klamer med flere baserer både sin metodologi (hvordan vi kan nå kunnskap) og ikke minst sin epistemologi (hva er kunnskap) på ett konstruktivistisk fundament. Forfektere av dette kunnskapssyn hevder at den ”virkelige verden” er utenfor rekkevidde av vår kunnskap og vårt språk. Den ”virkelige verden” (eller ”univers”) er delvis konstruert ved anvendelse av begreper. Disse begrepene er forskjellige fra aktør til aktør og fra disiplin til disiplin: Hver virkelighet eksisterer bare relativt til en stringent anvendelse av begrepene.

    Det konstruktivistiske kunnskapssyn medfører utvetydig en ekstrem form for subjektivisme og relativisme. Konstruktivismen har vært - og er - ett av nyklassiske økonomers argument for ”business as usual”. Det var neppe von der Lippes siktemål. Hennes entusiasme for metaforer med mer er derfor inkonsistent med målsettingen om å kritisere nyklassisk økonomi og deres økonomer. Metaforer basert på konstruktivismen er ikke engang ”én av de mange veier til Rom”.

    Min hovedpåstand er at konstruktivismen i seg selv er en blindgate generelt, og spesielt når man ønsker å si noe om den ”virkelige verden”. Videre er det faktisk slik at de fleste fagøkonomer arbeider i den ”virkelige verden” og forholder seg til denne - og ikke til et ”univers de selv konstruerer”, som er von der Lippes hovedpåstand.

    von der Lippe og hennes ”medsammensvorne” begår ett fundamentalt kategorimistak ved presiseringen av den ”egentlige”, usynlige metafor i nyklassisk økonomi. Denne er, ifølge henne, de maksimerende aktører som nyklassisk økonomi bygger på. Hun hevder at ”økonomisk rasjonalitet handler om en matematisk forståelse av økonomisk rasjonalitet”. Dette er feil: Nyttemaksimerende aktører er hverken en konstruksjon, et analytisk/matematisk utsagn eller en usynlig metafor. ”Rational economic man” er i høyeste grad ”økonomisk”. Hypotesen om maksimerende aktører er en empirisk hypotese som kan testes både direkte og indirekte mot den ”virkelige verden”.

    Det essensielle, som hun ikke nevner, er alle negative testresultater man har observert de siste 30 år (ref. økonomisk psykologi og eksperimentell økonomi).  Min påstand, om enn polemisk, blir at den eneste som er i stand til å maksimere noe som helst, som konsument (ref. nytte), produsent (ref. profitt) og offentlig sektor (ref. velferd), må være et ”allestedsnærværende vesen”, for eksempel Gud hvis hun eller han finnes...

    Man har således behov for en alternativ tilnærming: Hvordan aktører faktisk foretar valg og beslutninger. Med andre ord - man trenger en alternativ beslutningsteori. Kompleksiteten i beslutningssituasjoner er så omfattende ved maksimering under risiko og usikkerhet, at man ofte ikke engang er i stand til å formulere problemet - langt mindre foreta faktiske beslutninger i henhold til hva teorien predikerer. Ofte har våre beslutninger svært mange utilsiktede konsekvenser! Videre er det slik at den menneskelige hjerne ganske enkelt ikke har evne til å maksimere (jf. H. Simon), og hvis man kunne, så ville man ikke (jf. R. Selten). Maksimering er umulig også fordi man inngår i samhandling med andre mennesker, som bare øker kompleksiteten i beslutningssituasjonen.

    Hvis den ”nye” beslutningsteorien - hvor man blant annet forkaster det konstruktivistiske kunnskapssyn og alternativt baserer seg på et realismesyn på vitenskapelighet, så har vi den ballast som skal til for å møte dagens hovedutfordring. Vi må se langt grundigere på sammenhengen mellom kunnskap og verdiskaping. Oppfordringen er: Vi må nøye studere disse sammenhenger i et tverrfaglig perspektiv, og også inkludere språkforskeren - fordi: Den første store jobben er å ”dissekere” og operasjonalisere begrepene. Her kan filologer gi både samfunnsvitere og ingeniører bedre utsikt mot nye horisonter...

    Hvis man, mot formodning, ønsker å tviholde på en mer utstrakt bruk av metaforer basert på konstruktivismen, så ender man i en blindgate!

    Ja - dette er ganske enkelt et forsøk på å ”sparke liv i en død hest...”.

 

 

Dagens Næringsliv 1. februar 2002

 

Usynlig, klam metafor?

 

Av Berit von der Lippe, førsteamanuensis og språkforsker ved Markedsføringshøyskolen ved BI

 

Enhver vitenskapelig tilnærming til det økonomiske liv vil innebære forståelse basert på tolkning. Denne er ikke kontekstuavhengig; enhver forsker er preget av tid og rom

Hvorvidt Adam Smiths velkjente ”usynlige hånd” er klam og synlig, slik Martin Eide nokså retorisk formulerer det i DN (”En klam, synlig hånd”, 21. desember 2001), skal jeg la ligge. Innspillet til min artikkel om økonomisk tenkning og språkbruk (”Usynlig metafor”, 10. oktober 2001), tilkjennegir i alle fall undertegnede en smule heder, idet Eide åpner for betydningen av et mer tverrfaglig perspektiv på økonomisk tenkning enn ”vi ikke-økonomer” er vante med.

    Utgangspunktet er den neoklassiske økonomiske tenkning, som, med få unntak, riktignok ikke skiller seg grunnleggende fra andre økonomiske retninger - den marxistiskorienterte inkludert - med hensyn til troen på en tilnærmet objektiv, universell rasjonalitetsforståelse.

Jeg velger - også denne gang - å ta utgangspunkt i metaforen, eller, mer eksplisitt, i metaforens pirrende og mangfoldige potens (og impotens), dens tilstedeværelse i både språk og tanke - i og under enhver forskningsprosess.

    Som andre berømte størrelser, gjorde Newton og Smith nettopp det som gjør noen større enn andre: De søkte å se det ene - som ble oppfattet å være vanskelig tilgjengelig, det vil si naturkreftene/markedskreftene - ved hjelp eller i lys av noe annet og mer sansbart.

    En mekanisk naturforståelse utgjør det analoge i tenkningen, mens rotmetaforen - ”the way of least effort”, handling basert på nyttemaksimering, med andre ord minst mulig kostnader for mest mulig utbytte - ble i lang tid (og fremdeles?) hevdet av neoklassisismens troende horder. Andre har hentet rotmetaforer fra andre naturvitenskapelige disipliner, ikke minst fra biologien (organismetenkning). Rotmetaforer utgjør så å si selve paradigmet, basisen for det vi hører og ser: alt fra økonomiske modeller, avansert aritmetikk til økonomisk språkbruk. Og: Når en metafor - rotmetafor eller mindre basal metafor - har vært i bruk over en viss tid, svinner det metaforiske og tenderer mot å bli oppfattet tilnærmet bokstavelig. (Framstår for eksempel naturen i dag som en maskin, noe man til evig tid kan forbedre?)

    ”Hånden” er ingen rotmetafor, slik Eide synes å mene. Metaforer inn- eller opptrer på svært ulike måter og på ulike nivåer; de kan være alt fra fundament for tenkning, til pedagogiske - ”overoppheting”, ”big bang” og ”den usynlige hånd” - eller utelukkende blikkfangere - som i avisoverskrifter!

    Påstanden jeg framhever, er at enhver vitenskapelig tilnærming til det økonomiske liv vil innebære forståelse basert på tolkning. Denne er ikke kontekstuavhengig; enhver forsker er preget av tid og rom. Bare i dette faktum ligger spiren til det undertegnede beskriver som ”den sosiale konstruksjon av virkeligheten” og som Eide med flere tror han/de kan slippe unna. At noen sosiale konstruksjoner er mer - og noen mindre - i overensstemmelse med objektive kriterier eller fakta, sier seg selv.

    Således var det neppe tilfeldig at Adam Smith, i kjølvannet av aristokratiets tapte ære og æra, valgte Newtons mekaniske perspektiv på naturen(s bevegelser) som analogi når han prøvde å forstå menneskenaturen(s bevegelser) i det økonomiske liv: Som atomenes/partiklenes antatt friksjonsfrie og regulære bevegelser, ville også menneskenes bevegelser være det om de bare fikk framstå som selvstendige borgere (dvs. menn), frie og uavhengige (av hva, av hvem - markedet og/eller kvinnen?). Her ligger, grovt sagt, ytterligere elementer av det undertegnede kaller den sosiale konstruksjon av virkeligheten.

    Hvis vi antok at det kunne være mulig å foreta sammenlikninger mellom nytteverdien for flere mennesker, flere grupper og gjensidighet i en samhandlingsprosess, ville dette blitt en mulighet. Analogien ville man muligens kunne hentes også fra naturvitenskapen, fra biologi, fysikk og matematikk, men modellene ville da hatt et noe annet fundament (en annen rotmetafor), og det økonomiske kartet ville sett noe annerledes ut enn dagens! Det handler uansett om ”sosial konstruksjon” - som riktignok burde suppleres med andre fagområder. Her synes Eide å gi meg støtte.

    Når han mener jeg står i fare for ”å slå inn åpne dører”, er det selvsagt sant: Jeg er da ikke alene om å peke på den sosiale konstruksjon i denne sammenheng, men vi er få. Hvilke dører Eide ser for seg, er jeg usikker på, men i sitt tilsvar har han muligens bidradd til i alle fall å sette døra på gløtt - også her til lands. Er det ikke på høy tid å slippe flere stemmer inn på det som skulle være ”idéenes frie markedsplass”?

 

Adam Smith – hvem sin venn?

 

 

Dagens Næringsliv 27. mars 2002

 

De fattiges forkjemper

 

Av Kalle Moene, professor ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo.

 

Populærfremstillingen av økonomen Adam Smith som næringslivets profet er blodig urettferdig mot en mann som tok klart standpunkt for de fattige mot de rike og mektige.

 

Næringslivsfolk kåret nylig Adam Smiths "An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations" til en av de mest innflytelsesrike bøkene i verden. At boken fra 1776 kom så høyt som på syvende plass, viser at Adam Smith blir betraktet som næringslivets mann. Overalt i verden er han omfavnet av den politiske høyresiden og mistenkeliggjort av den politiske venstresiden. Tilsynelatende er Smiths venner i dag arbeidsgivere og konservative økonomer, mens hans ideologiske fiender er arbeidstagere og globaliseringsmotstandere. Gir det han skrev grobunn for slike holdninger?

    Problemstillingen i boken, hvorfor noen land er så rike og andre så fattige, er like viktig i dag som i 1776. Dengang var det vanlig å hevde at herskernes formue av gull og edle metaller utgjorde den nasjonale rikdommen. Adam Smith, derimot, var opptatt av hele nasjonens rikdom i form av varer og tjenester som alle forbruker. Dette er et mål på velstand som ikke favoriserer de rike.

    Tvert om fremholdt han at ikke noe samfunn kan blomstre og være lykkelig der det store flertallet lever i fattigdom og elendighet. Økte arbeidsinntekter til tjenere og arbeidsfolk - det store flertallet på Smiths tid - økte ifølge ham ikke bare samfunnets velstand direkte, men ledet også til økt arbeidsproduktivitet.

    Han pekte videre på de urimelige maktforholdene i lønnsfastsettelsen. Hver arbeidstager sto svakt overfor sin arbeidsgiver som kunne tåle en arbeidskonflikt så mye lenger. Dessuten hadde England en rekke lover mot sammenslutninger av arbeidere som kunne presse lønningene opp, men ingen lover mot sammenslutninger av arbeidsgivere som presset lønningene ned, påpekte han. Slik er situasjonen fortsatt i mange fattige land i dag.

    Adam Smith var kritisk til visse sider av fattiglovene i England, noe mange kommentatorer tolker som motstand mot sosiale reformer. Det Smith protesterte mot var imidlertid ikke minstelønninger og sosial omsorg, men bruddet på arbeidsfolks rett til å bosette seg der de ønsket. Innskrenkete rettigheter og yrkesvalg skapte store inntektsulikheter som noen tjente på.

 

Lediggang og lettjente formuer gjorde godseierne rett og slett tjukke i huet

 

    Smiths sympati var hos dem som fikk reduserte inntekter og muligheter. Han var for eksempel for offentlig finansiert utdanning for de fattige blant annet for at de skulle kunne fremføre sine interesser i samfunnsdebatten.

    Ifølge Adam Smith var arbeidernes velstand avhengig av økonomisk vekst og utvikling. Vekst krevde en utstrakt arbeidsdeling, høye lønninger en stigende arbeidskraftsetterspørsel. Men dels på grunn av spesialiseringen av arbeidsoperasjoner og dels på grunn av manglende utdanning, innså ikke arbeidsfolk at deres egne interesser sammenfalt med samfunnets, hevdet han.

    Godseierne elsket å høste der andre hadde sådd. De utgjorde den eneste klassen som fikk sine inntekter uten arbeidsinnsats eller annen oppofring. Likevel hevdet Smith at også deres interesser var knyttet til hele samfunnets. Økonomisk vekst økte etterspørselen etter mat og derved utleieprisen på jord, godseiernes viktigste inntektskilde. Men lediggang og lettjente formuer gjorde godseierne rett og slett tjukke i huet, mente han. De var derfor ute av stand til å lede samfunnet ettersom de ikke forsto konsekvensene av offentlig styring og regulering.

    Den tredje klassen, arbeidsgiverne eller kapitalistene, var både foretaksomme og smarte. Deres prosjekter og planer hadde omfattende konsekvenser for hele samfunnsøkonomien. Adam Smith var med rette imponert over alt næringslivet fikk til. Han pekte også på at arbeidsgiverne fullt ut forsto sine egne interesser og samfunnets. Han var imidlertid uhyre skeptisk til deres motiver.

    Forretningsfolk møtes sjelden, sa han, uten å konspirere mot samfunnsinteressene. Mindre konkurranse øker profitten, noe han betegnet som en absurd skatt på resten av samfunnet. Arbeidsgiveres lovforslag for å regulere handelen kom fra en gruppe, fremholdt han, som har interesse av å undertrykke befolkningen, og som når anledningen har budt seg, både har sveket og undertrykt den.

    Kanskje agiterte han for marked og mot politikk nettopp fordi han mente at den eneste klassen som hadde tilstrekkelig innsikt til å styre samfunnet på hans tid, hadde motstridende interesser til resten av befolkningen. Bare fri konkurranse kunne beskytte samfunnet mot monopolisering; forbrukerne mot høye priser og arbeidstagerne mot lave lønninger.

    Selv om konkurransen normalt ledet til orden og ikke til kaos, var han langt fra blind for at markedsadferd kunne gi feilinvesteringer. Denne formen for sløsing, mente han, hadde mindre omfang enn offentlig sløsing.

    Militærvesenet fremholdt han som den verste formen for offentlig sløsing. Store armeer produserte ingenting i fredstid og oppnådde ingenting i krig som kunne kompensere for de store utgiftene. Vold og militær tvang ledet til stagnasjon og degenerering - som i Afrika i dag. Han var også en svoren motstander av koloniveldet som han beskrev inngående over hundre sider. Der fremholdt han særlig The East Indian Company i India som et skrekkeksempel på undertrykkelse og skadelig dominans.

    Adam Smith skrev mot klassetyranni, mot de fås undertrykkelse av de mange. Han var motstander av krig og kolonivelde, en talsmann for de fattiges interesser, og en utpreget skeptiker til kapitaleiernes motiver. Han er fortsatt verd å lese. De godt over tusen sidene i "Wealth of Nations" har mye å by på - både for globaliseringsmotstandere og forretningsfolk.

   

 

 

 

Dagens Næringsliv  10 april 20002

 

Den nødvendige armoden

 

Av Bente Aasjord, nestleder i Attac Norge 

 

I en kronikk i Dagens Næringsliv tar økonomiprofessor Kalle Moene til orde for å rette opp det han mener er en misforstått populærframstilling av Adam Smith. Han var ikke næringslivets profet, mener Moene - Adam Smith var tvert om "de fattiges forkjemper".

    Adam Smith regnes som den ideologiske grunnleggeren av økonomisk liberalisme. Hans menneskesyn er basert på ideen om det rasjonelle nyttemaksimerende individ, og tanken er at individer som hver for seg søker å maksimere sin egennytte, til sammen utvirker en almen velferdsforbedring, selv om ingen har dette som mål. Samfunnet er, i Smiths øyne, tjent med at hver og en sørger for seg selv. Dette er kjernen i hans berømte tese om "den usynlige hånd", som transformerer individuelle selviske motiver til det beste for hele samfunnet. Det var ifølge Smith markedet og det private initiativ, med et minimum av inngripen fra statens side, som kunne få den usynlige hånd til å virke som den skulle. Den usynlige hånden sikret også freden nasjonene imellom ved den stadig økende gjensidige avhengighet som den frihandelen fremskaffet.

    Dagens politiske og økonomiske establishment er sterkt inspirert av Adam Smiths ideer. Dette kommer til uttrykk gjennom en stadig økende økonomisk liberalisering og privatisering nasjonalt og internasjonalt, i ministererklæringer i WTO, i deklarasjoner fra utviklingskonferanser (nå sist i Mexico) og i vilkårene IMF og Verdensbanken stiller overfor fattige land. Ja, endog i "kampen mot terrorisme" er økonomisk liberalisme den foreskrevne resept. Det neoliberale hegemoni er så overveldende at det er institusjonalisert som norm for det "ansvarlige" og "naturlige", i alle fall når det tjener de rike. Følgende slagord fra 1800-tallets globaliseringsbølge, brukt på Utenriksdepartementets egen nettside, kan tjene som eksempel: "Frihandel er Guds diplomati".

    Men hvor langt gikk Adam Smiths medmenneskelighet og omsorg for de fattige? En kikk i hans skrifter tyder ikke på at han ønsket noen radikal endring av de rådende maktforhold: "For hver rik mann må det være minst fem hundre fattige, og velstanden hos de rike er ikke mulig uten de manges armod." (Smith, i "Wealth of Nations", 1776). Han sier videre at de store ulikhetene skaper en indignasjon hos de fattige, som nødvendiggjør beskyttelse av de rikes eiendommer: "Det er bare under øvrighetens beskyttelse at den som eier noe verdifullt, som er frukten av mange års - kanskje mange generasjoners - arbeid, kan sove trygt en eneste natt. (…) Ervervelsen av store eiendommer gjør det derfor nødvendig å opprette en statsmakt". Det skal velvilje til for å tolke dette som et forsvar av de fattige.

 

 

 

Dagens Næringsliv 16. april 2002

 

 

Kjøpmannen er helten

 

Adam Smith var ikke nødvendigvis på næringslivets side hele tiden, men han kjempet i praksis for næringslivets frihet innenfor rammene av en liberal rettsstat. Og det er fremfor alt kjøpmannen som er helten, skriver Tore Jørgen Hanisch.

 

"Populærfremstillingen av økonomen Adam Smith som næringslivets profet er blodig urettferdig mot en mann som tok klart standpunkt for den fattige mot de rike og mektige", skriver Kalle Moene i en artikkel i DN den 27. mars. Denne tiltalende karakteristikken deler ikke jeg.

    Det kan neppe være tvil om at Moene er de fattiges forkjemper. Spørsmålet er om han har rett når han skriver at "Smith er en talsmann for de fattiges interesser og utpreget skeptisk til kapitaleiernes motiver". Dette tror jeg blir misvisende, tildels fordi oppmerksomheten konsentreres om Smiths hovedverk nr. 2, "The Wealth of Nations" (WN). Moene synes å overse at Smith var professor i moralfilosofi, at "Theory of Moral Sentiments" (TMS) var hans første bok og den som i første omgang bragte ham ære og berømmelse.

 

Det er om å gjøre å få markedet så stort og fritt som mulig

 

    Det står for det første bemerkelsesverdig lite om de fattiges interesser i begge bøkene ut over det at økt velstand ville gavne også de fattige (kan testes ved hjelp av indeksene). Smith var for det annet fullt på det rene med at kjøpmennene var mest opptatt av egen profitt, men han understreket samtidig at egeninteressen var en meget sterk drivkraft hos alle mennesker, høyst sannsynlig den sterkeste. Det var bakerens egeninteresse som ga oss godt og billig brød. Hvis vi skulle basere oss på altruismen, ville brødet antagelig bli dyrt og dårlig. Poenget var at kjøpmannskapet måtte skje innenfor en bestemt institusjonell ramme av rett, moral og konkurranse. På denne måten kom han i noen grad til å legitimere egeninteressen, men altså ikke uhemmet egoisme.

    Hvordan man skal holde egeninteressen innenfor moralsk ansvarlige grenser, er nettopp et hovedtema i TMS. Boken handler altså om "moral sentiment" og hvordan denne er avgjørende for utviklingen av et sivilisert samfunn. Smiths moralske standpunkt er sterkt påvirket av stoisismen med et klart innslag av kristen nestekjærlighet, hvor det altså er plikt å hjelpe de svake i samfunnet. Dette har han til felles med den klassiske naturrettstenkningen og med den katolske kirke.

    Smiths annet hovedverk, WN, stiller spørsmålet om hvorfor noen land er rikere enn andre. Han legger her særlig vekt på arbeidsdeling og understreker at arbeidsdelingen ikke kan gå lenger enn markedet tillater. Det er derfor om å gjøre å få markedet så stort og fritt som mulig. Smith var med andre ord en varm tilhenger av globalkapitalismen. Økonomisk vekst er det underliggende tema hele tiden, men det er særlig i tredje bok det kommer i fokus når han skriver om økonomisk utvikling i et langsiktig perspektiv. Det sies her helt eksplisitt at handel og kjøpmannskap er motoren i utviklingen, kjøpmannen er entreprenøren.

    Utviklingen av byer og handel var for det første viktig fordi det skaffet et marked for produksjonen i landbruket og dermed skapte grunnlaget for en videre produktutvikling. For det andre ble den kapitalen som akkumulerte seg i byene for en stor del reinvestert på landet, og kjøpmennene viste seg å være dyktige investorer og entreprenører også i jordbruket. Som Smith lakonisk bemerker, "a merchant is accustomed to employ his money chiefly in profitable projects, whereas a mere country gentleman is accustomed to employ his money chiefly in expense." (bok tre, kapittel IV). For det tredje kom handel og manufakturer gradvis til å frembringe lov og orden og dermed økt sikkerhet for individene.

    Moene skriver at Smith oppfattet godseierne som "tjukke i hue" og at de "derfor var ute av stand til å styre ettersom de ikke forsto konsekvensene av offentlig styring og regulering". Igjen tror jeg dette blir misvisende. Problemet er ikke at noen er tjukke i hue, men at ingen enkeltperson eller gruppe av enkeltpersoner er i stand til å styre økonomien på en fornuftig måte.

    Det overlates best til det private initiativ og til markedet når forutsetningene om rett, moral og konkurranse er plass, kort sagt til "den usynlige hånd". Alternativet, det å overlate beslutningene til politikerne, vil han sterkt advare mot:

    "The statesman, who should attempt to direct private people in what manner they ought to employ their capitals, would not only load himself with a most unnecessary attention, but assume an authority which could safely be trusted, not only to no single person, but to no council or senate whatever, and which would nowhere be so dangerous of a man who had folly and presumption enough to fancy himself fit to exercise it." (bok tre, kapittel II).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagens Næringsliv 29. april 2002

 

Adam Smith - en venn av revolusjonen

 

Av Kalle Moene, professor ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo.

 

 

Adam Smiths død i 1790 ble i det revolusjonære Frankrike markert med stor sorg. Han ble fremhevet som en  betydningsfull filosof og en venn av revolusjonen. Det  er slik, og ikke som en konservativ økonom, han bør bli husket - også i dag, skriver professor Kalle Moene.

 

Min kronikk om Adam Smith imøtegåes i to innlegg i Dagens Næringsliv, ett av Bente Aasjord 10. april og ett av Tore Jørgen Hanisch 16. april.

    Kronikken har tydeligvis irritert Aasjord, nestleder i Attac Norge. Hun prøver å tilbakevise at Adam Smith var de fattiges forkjemper, slik jeg hevder. Etter "en kikk i hans skrifter", er hun sikker på at jeg tar feil. Jeg er imidlertid redd at hun har kikket i den misvisende populærlitteraturen om Adam Smith, og ikke i hans skrifter. Hun gjengir noen Smith-sitater som hun rett og slett misforstår. Smiths harme mot sosial urettferdighet - "for hver meget rike mann må det være minst fem hundre fattige" - oppfatter hun tvert imot som hans forsvar for økonomisk ulikhet. Dette sitatet og de andre i slutten av artikkelen hennes, står i første kapittel i bok V av "Wealth of Nations". Der beskriver Adam Smith blant annet hvordan økonomisk ulikhet på hans tid ikke bare skapte konflikter mellom fattig og rik, men også sosial rangordning, ulikhet for loven og et korrupt rettsvesen. Slike beskrivelser er fortsatt dekkende for forholdene i mange utviklingsland og burde derfor interessere en organisasjon som Attac. Men nestlederen ser dem ikke.

    Aasjord utlegger også Adam Smiths berømte tese om "den usynlige hånd". Berømt tese? På de godt over tusen sidene i "Wealth of Nations" bruker Adam Smith uttrykket "den usynlige hånd" én og bare én gang, og da i en annen sammenheng enn Aasjords. Poenget til Adam Smith var at kapitaleierne kunne ha interesse i å investere i hjemmeindustrien, noe som også var nyttig for forsvaret av landet, som om de var ledet av en usynlig hånd (andre kapittel i bok IV).

    Endelig skriver Aasjord om WTO, IMF, Verdensbanken og UDs hjemmeside, noe hverken Adam Smith, eller min kronikk om ham, berørte med et eneste ord. Så det skal få stå uimotsagt.

    Mye av det Tore Jørgen Hanisch skriver i sin artikkel er både klart, godt og ukontroversielt. Flere steder hevder han imidlertid at mine tolkninger kanskje er misvisende, uten at det blir helt klart hva som ikke stemmer. La meg være polemisk:

    Er det misvisende å karakterisere Adam Smith som talsmann for de fattige? Smith selv sa for eksempel "It is but equity, besides, that they who feed, cloath and lodge the whole body of the people, should have such a share of the produce of their own labour as to be themeselves tolerably well fed, cloathed and lodged", (kapittel åtte i bok I).

    Er det misvisende at Smith oppfattet godseierne som "tjukke i hue" og at de "derfor var ute av stand til å styre ettersom de ikke forsto konsekvensene av offentlig styring og regulering"? Smith selv snakket for eksempel om godseierne "whose revenue costs them neither labour nor care, but comes to them, as it were, of its own accord, and independent of any plan or project of their own. That indolence, which is the natural effect of the ease and security of their situation, renders them too often, not only ignorant, but incapable of the application of mind which is necessary in order to foresee and understand the consequences of any public regulation", (kapittel XI i bok I).

    Er det misvisende å påstå at Smith var skeptisk til kapitaleiernes - eller kjøpmennenes - motiver? Smith selv sa for eksempel - og her kunne jeg virkelig fråtse i sitater: "The interest of the dealers ... in

 

Smith minner om moderne europeiske sosialdemokrater

 

any particular branch of trade or manufacturers, is always in some respects different from, and even opposite to that of the public ... by raising their profits above what they naturally would be, to levy, for their own benefit, an absurd tax upon the rest of their fellow-citizens," (kapittel XI i bok I).

    Hanisch har selvsagt rett i at Adam Smith ville utvide markedet, noe jeg også sa. Smith minner her om moderne europeiske sosialdemokrater som ønsker å legge forholdene til rette for ekspansjon i næringslivet for å bedre leveforholdene til flertallet. På samme måte argumenterte Smith for mer marked for å redusere fattigdommen. Men Smith var trolig mer kritisk til kapitaleierne enn sosialdemokratene vanligvis er.

    Mer marked med konkurranse kan i noen tilfeller tjene de fattiges interesser også i dagens utviklingsland. Men det trengs mye mer, blant annet mer skole, mer sosialforsikring og bedre forsvar av folks rettigheter, noe som best kan ivaretas av det offentlige. Dessuten trengs det mer demokrati. Republikaneren Adam Smith var ikke blind for noe av dette.