I MAKROBOKEN
De røde tallene i parentes henviser til siden spørsmålet står på.
Oppvarming
(26): Nei, alternativkostnaden er bare merverdien av det beste alternativet.
(27): 1) Mat må du ha i alle fall. 2) Ja. Samfunnets alternativkostnad er verdien av hva du kunne ha gjort for samfunnet i beste alternativ. Hvis det alternativet er arbeidsløshet, er alternativkostnaden for samfunnet nær null.
(33): I Økonomiske analyser nr 1 2005, i kapittelet Norsk økonomi, finner du for 2004 BNP i tabell s. 28, KPI, og endring i KPI i tabell s. 30 og U i tabell s. 16. Tilsvarende for 2005 i Økonomiske analyser nr 1 2006.
(43): Varmt og godt vær tiltrekker turister, og fluene yngler bedre i slikt vær. Altså: Varmt og godt vær påvirker både antall turister og antall fluer.
(44.1): Florida har i lang tid vært et sted hvor pensjonister og andre eldre flytter til. Derfor er det langt flere eldre der relativt sett enn i andre stater i USA. Alt annet enn klima er altså ikke likt. Det er ikke Floridas eventuelt dårlige klima som ”dreper”, men alderen.
(44.2): Dr. Axel var den første legen som slo seg ned i utkanten av jungelen i Bengal, og opprettet der et sykehus. Meget god venn av Fantomet.
(44.3): Hvis alle bønder utvider produksjonskapasiteten får vi antagelig overskudd av matvarer. En prisreduksjon hjelper ikke særlig, fordi vi kan ikke mer enn spise oss mette. Så selv om bøndene setter ned priser, vil ikke etterspørselen øke tilsvarende (priselastisiteten er mindre enn 1 i tallverdi). Samlet inntekt til bøndene går da ned.
Kapittel 1
(50): Overskudd på handelsbalansen betyr at Norge totalt eksporterte mer enn vi importerte. Underskudd på statsbudsjettet betyr at staten (myndighetene) hadde større utgifter enn inntekter.
(56): Svaret er
Kapittel 2
(87): I en resesjon som truer med å bli en depresjon, mister ofte folk tilliten til bankene og begynner å tvile på om de er solvente (betalingsdyktige, det vil si kan gjøre opp for seg). De løper til bankene (bankrun) for å ta ut sine sparepenger. Banker som ikke har store nok reserver, kan ikke utbetale innskuddene før de eventuelt får lån (for eksempel fra sentralbanken), og må midlertidig stenge. Ettersom flere og flere banker stenger, blir både bankene og husholdningene mer forsiktige. De bankene som ennå ikke har lukket, øker sine reserver (det vil si den delen av innskuddene de ikke låner ut igjen) og husholdningene tar ut alle sine sparepenger og foretrekker kontanter (gjerne på kistebunnen) fremfor innskudd i banken. Begge deler fører til at bankene har mindre penger til utlån, noe som fører til fall i den totale pengemengden (egentlig reduserer dette pengemultiplikatoren, noe som igjen fører til fall i pengemengden, jf avsnitt 7.3.3). Fra 1929 til 1933 falt pengetilbudet i USA med 28 prosent!
Kapittel 3
(105): Han mente vel at det var en fantasi som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, men heller var et uttrykk for et ønske; altså en drøm!
(106): Eksempler på strømning og beholdning: Befolkning og befolkningsvekst.
(125): Ta utgangspunkt i definisjonen av privat sparing som er privatdisponibel inntekt minus privat konsum, det vil si Sp = Qp – Cp = R - T – Cp. Innsatt for R gir Sp = (Cp + Ip + G + X) – T – Cp = Ip + (G – T) + X. Privat sparing i en åpen økonomi er altså lik økning Ip i den private realkapital + offentlig budsjettunderskudd (G-T), det vil si økning i den private sektors fordringer på det offentlige + eksportoverskudd X, det vil si økning i den private sektors fordringer på utlandet. Husk at vi som en forenklende forutsetning her ser bort fra finansinntekter og gaver i forholdet mellom land (F = 0 ).
På tilsvarende måte finner du at So = Qo – Co = T – Co. Vi har videre at G = Co + Io det vil si Co = G – Io som gir oss So = T – (G – Io) = Io + (T – G). Det offentlige kan altså spare ved å øke offentlig realkapital og ved å overskuddsbudsjettere.
Kapittel 4
(146):
(150):
Kapittel 5
(162): Det er om å gjøre å holde tungen bent i munnen i denne algebraiske øvelsen. Start med å sette inn for DC og DX fra (5.10) og (5.11) i (5.5), og for DI=0. Det gir
Sett nå 1/(1 - c + b)=1/a utenfor parentes. Du må da huske på at DG må multipliseres med (1 - c + b) før den plasseres inne i parentesen., det vil si
DR =
(1/a)[c(DG – (1 + b)DT) + (1 – c
+ b) DG – (DG – cDT)]
det vil si
DR =
(1/a)(cDG
–
cDT
– cbDT +
ΔG – cDG + bDG – bDG + bcDT)
som ordnet gir
ΔR
= (1/a)(ΔG – cΔT)
hvilket akkurat er lik uttrykket i (5.9) når ΔI = 0. Du har regnet riktig!
(167): For konsumet: ΔC = 100(0,8) + 100(0,6)(0,8) + 100(0,62)(0,8) + …. Det vil si
ΔC = ΔIc + ΔI(c – b)c
+ ΔI(c – b)2c + ΔI(c – b)3 c+ …= ΔI(c + c(c – b) + c(c – b)2
+ …)
som igjen er summen av en uendelig geometrisk rekk hvor første ledd er c og kvotienten er (c – b), det vil si
ΔC
= [c/(1 – c + b)]ΔI
For importen: ΔB = 100(0,2) + 100(0,6)(0,2) + 100(0,6)2(0,2) + … Det vil si
ΔB
= bΔI + b(c – b)ΔI + b(c – b)2 + … =
ΔI(b + b(c – b) + b(c – b)2 + …)
Dette er igjen summen av en uendelig geometrisk rekke hvor første ledd er b og kvotienten er (c – b), det vil si
ΔB
= [b/(1 – c + b)]ΔI
(172): Konsumtilbøyelighetens betydning for multiplikatoren
I utgangspunktet har vi en AE-linje AE1 med en helning DC1/DR
lik den marginale konsumtilbøyelighet c1. Hvis nå konsumtilbøyeligheten i stedet er c2 = DC2/DR,
som er større enn c1 siden
DC2
> DC1, ser vi at AE-linjen stiger brattere. Om vi nå får en eksogen økning i
investeringene lik DI, skifter AE-linjen oppover, og vi får
et nytt likevektspunkt i L1
dersom konsumtilbøyeligheten er c1
og i L2 dersom
konsumtilbøyeligheten er c2. I det første tilfellet øker nasjonalproduktet
med DR1
og i det andre tilfellet med DR2. Vi ser da klart at utslaget av en
investeringsøkning er større jo større den marginale konsumtilbøyelighet er, ceteris paribus.
(175): Hjernebry. Dersom inntektsuavhengig konsum går ned, betyr det at DC0<0. På ethvert inntektsnivå konsumerer vi mindre. Det må igjen bety at på ethvert inntektsnivå sparer mer. Den gjennomsnittlige sparetilbøyelighet stiger. Men når inntektsuavhengig konsum går ned, får AE-linjen et skift innover. Det fører til redusert produksjon, noe som betyr økt arbeidsledighet. Siden investeringene er eksogent gitt og ikke endres, følger det at samlet sparing heller ikke endrer seg. Altså: Økt gjennomsnittlig sparetilbøyelighet i denne økonomien endrer ikke sparingen, og forsterker depresjonen ved at arbeidsledigheten blir enda større, samtidig som sparingen forblir uendret. Dette kalles spareparadokset.
Kapittel 6
(178.1): Økte offentlige utgifter betyr økt etterspørsel etter varer og tjenester. Det øker aggregert etterspørsel, og fører til økt produksjon. Økt produksjon gir økte inntekter til privat sektor, og når skattene holdes konstante betyr det at privatdisponibel inntekt øker. Da øker konsumetterspørselen, og om ikke hele økningen retter seg mot importerte varer, vil aggregert etterspørsel og derved samlet produksjon øke. Virkningen avtar i hver omgang fordi noe av inntekten forlater økonomien for å betale for import, og noe spares.
(178.2): Reduserte skatter virker ekspansivt på økonomien, men forverrer samtidig handelsbalansen.
(184): Modellen på tilvekstform
(1) ΔR
= ΔC + ΔI +ΔG +ΔX
(2)ΔC = cΔR – cΔT + ΔC0
(3)ΔI = ΔI0
(4)ΔX = –bΔR + ΔX0
Innsatt for DC, DI og DX fra (2)-(4) i (1) gir:
ΔR =
cΔ – cΔT + ΔC0 + ΔI0 +
ΔG – bΔR + ΔX0
Du ordner ved å flytte alle ledd med DR over på venstresiden (husk å skifte fortegn)
ΔR – cΔR + bΔR = –cΔT + ΔC0 + ΔI0
+ ΔG + ΔX0
Sett så DR utenfor på venstresiden, og pynt på høyresiden
(1 – c + b)ΔR = ΔG – cΔT + ΔC0 + ΔI0
+ΔX0
Dividerer du nå med (1 - c + b) på begge sider, får du
ΔR
= (1/(1 – c + b))(ΔG – cΔT) + (1/(1 – c + b))( ΔC0 +
ΔI0 +ΔX0)
hvor uttrykket på høyre side er delt i to; den første parentesen inneholder offentlige virkemidler, den andre parentesen inneholder endringer i autonom del av aggregert etterspørsel, det vil si endringer i skiftparametrene.
Sett nå uttrykket for DR inn i
(4), idet du setter 1 - c + b = a
ΔX = –(b/a)(ΔG – cΔT) –
(b/a)( ΔC0 + ΔI0
+ΔX0) + X0
Du må få samlet leddene med DX0. Se derfor nå bare på de to siste leddene, og løs opp parentesen
– (b/a)( ΔC0 + ΔI0 +ΔX0) + X0 = –(b/a)ΔC0 – (b/a)ΔI0 – (b/a)ΔX0 + (a/a)X0
= –(b/a)ΔC0 – (b/a)ΔI0
–
((b –
a)/a)ΔX0
Merk at jeg har satt – foran brøkstreken i leddet med DX0, da må jeg skifte fortegn for alle ledd i telleren. Telleren for DX0 kan nå ”utregnes”
b – a = b – (1 – c + b) = b – 1 +
c-b = –1
+ c = –(1
–
c)
Her må du være sikker på bruk av parenteser! Innsatt skal du nå få
–(b/a)ΔC0 – (b/a)ΔI0 – (–(1 –
c)/a)ΔX0
Sett nå -(1/a) utenfor, det blir
–(1/a)[b(ΔC0
+ ΔI0) – (1 – c)ΔX0)
som innsatt i uttrykket for ΔX ovenfor nettopp gir siste relasjon i (6.4)
(188):
Økte offentlige utgifter skifter AE fra AE1 til AE2, men samtidig skifter potensielt BNP fra R1pot til R2pot. Økonomien beveger seg fra L1 til L2.
Kapittel 7
(195): Se Hjelper om kapittel 7. Der finner du en tabell som viser pengemengden per måned fra og med januar 2001 til og med september 2003. La oss se på desember måned. I desember 2001 er pengemengden 68,343 milliarder kroner og i desember 2002 er den 102,660 milliarder.
(199): Norges Bank kan redusere basispengemengden ved å
· Selge obligasjonen til privat sektor (DH>0)
· Selge valuta til privat sektor (DW<0)
· Netto kreve inn lån fra private banker
Staten kan redusere basispengemengden ved å
· Selge obligasjoner til privat sektor (DH>0)
· Overskuddsbudsjettere (DG < DT)
(200): For å finne betingelsene med hensyn på q for at m>1, setter vi opp denne ulikheten og løser med hensyn på q
(1
+ d)/(d + q) > 1
Multipliser på begge sider med (d + q), som under alle omstendigheter er større enn 0 (om både d og q er lik 0, eksisterer ikke m). Du behøver altså ikke å snu ulikhetstegnet, og du får
1+d > d + q
Trekk fra d på begge sider. Det gir 1 > q som er betingelsen for at m > 1. Altså: for q < 1 er m > 1 uavhengig av verdien på d.
(210): Om lR øker, får pengeetterspørselen et skift oppover. Pengeetterspørselen øker på grunn av økt transaksjonsbehov.
Kapittel 8
(231): Økonomien er i likevekt i pkt L1. En eksogen økning i aggregert etterspørsel AE ved uendret rente er representert i figurens panel (a) ved et skift oppover fra AE1 til AE2. Nytt likevektspunkt er L2 , hvor nasjonalproduktet har økt til R2. Overfører du dette til (r,R)-diagrammet i panel (b), ser du at det fører til et skift utover i IS fra IS1 til IS2.
(235): Utgangspunktet er vanlig grafisk konstruksjon av LM: Ved pengemengden M1 Får vi likevekt i pengemarkedet i A hvis renten er r1, og i B hvis renten er r2, panel (a). Det gir LM-kurven LM1 i panel (b). En eksogen økning i pengemengden M er representert i figurens panel (a) ved et skift til høyre fra M1 til M2. Dersom nasjonalproduktet er R1 blir ny likevekt i C, og dersom nasjonalproduktet er R2 blir ny likevekt i D. Overfører du dette til (r,R)-diagrammet i panel (b), ser du at det fører til et skift nedover i LM fra LM1 til LM2.
(241):
1. Reduserte skatter øker privatdisponibel inntekt. Det fører til økt konsumetterspørsel, noe som igjen fører til økt aggregert etterspørsel. Om ikke hele økningen dekkes av import, øker nasjonalproduktet. Det fører igjen til økt privatdisponibel inntekt, og vi får en ny runde med effekter. Om renten hadde holdt seg lik r1, ville nasjonalproduktet ha økt til R3 i figur 8.11.
2. Men økt inntekt fører på grunn av transaksjonsmotivet til økt etterspørsel etter penger. Pengemengden er imidlertid konstant, og renten går derfor opp for at vi skal få likevekt i pengemarkedet. En høyere rente fortrenger noe av de private investeringene. Det betyr redusert aggregert etterspørsel, derved redusert produksjon og redusert privatdisponibel inntekt. Gjennom multiplikatoreffekten går R ytterligere ned, fra R3 til R2. Vi har hele tiden likevekt i pengemarkedet, slik at den egentlige bevegelsen skjer langs LM-kurven.
(247.1):
Start med to LM-kurver som går gjennom samme likevektspunkt L. LM1-kurven er loddrett, mens LM2 heller. Flytt nå begge kurvene til høyre med et like stort vannrett skift, her kalt DR1. Den nye LM1-kurven skjærer nå IS-kurven i ”sitt” nye likevektspunkt L1, mens den nye LM2-kurven fører til likevektspunktet L2. Du ser at virkningen DR1 på R når LM er loddrett er større en virkningen DR2 når LM heller.
(247.2): I figuren til venstre får du renteøkning, til høyre ingen renteendring.
(251):
Kapittel 9
(261): Norge eksporterer ved å selge varer og tjenester til utlendinger i Norge (turisme) og ved å selge til ulandet. Går kursen på NOK opp, betyr det i vår terminologi at valutakursen går ned. Da blir umiddelbart alle varer solgt i Norge til utlendinger, dyrere for dem. De må jo nå betale mer per NOK. En sik prisstigning vil, cet par, redusere etterspørselen etter ferie i Norge, og vår eksport går ned. Vi har på et vis priset oss ut av markedet for turisme.
For varer Norge selger til utlandet er det ikke fullt så enkelt. Dersom eksportøren er prisfast kvantumstilpasser på eksportmarkedet, tar hun prisen i valuta for gitt, og kan ikke endre den. Eksportøren får da det samme som før i valuta, men omvekslet til NOK får hun mindre enn tidligere og hun vil derfor eksportere mindre. Eller hun vil slutte å eksportere om kursnedgangen fører til at fortjenesten reduseres til tap.
Hvis derimot norske eksportører fastsetter prisen i NOK, og deretter regner om til valuta, vil en stigning i kursen på NOK føre til at eksportørene forlanger en høyere pris regnet i valuta. Da vil utlendingenes etterspørsel etter norske varer gå ned. I så fall har kursstigningen på NOK ført til at norske eksportører har priset seg ut av markedet. ”Priset seg ut” betyr altså her ”å sette prisen for høyt”.
(268): Da vil etterspørselen etter landets valuta,
kalt atulav (atulav, valuta bakvendt), øke betraktelig. Det presser kursen på
atulav oppover. Har landet et fastkursregime, vil de ganske snart måtte
devaluere eller la atulaven flyte. Har landet et flytkursregime vil kursen gå
til himmels. Det vil være svært ødeleggende for eksport. Dessuten, så lenge
pengemengden i landet er gitt, vil det bety et sterkt press mot renten, noe som
fører til ytterligere etterspørsel etter atulav.
(282): For lav rente kan gi for høy etterspørsel etter både konsumvarer og investeringsvarer. Dermed kan R > Rpot, noe som kan føre til inflasjon.
(285): Når valutakursen V går ned, er det færre eksportører som finner det lønnsomt å eksportere. De får jo mindre igjen i NOK enn tidligere.
Samtidig blir det billigere for nordmenn å kjøpe valuta, og dermed billigere å kjøpe varer i utlandet. Importen går derfor opp. Når eksporten går ned og importen går opp, reduseres Norges nettoeksport.
(290.1): I
punktet L1 har vi likevekt
i betalingsbalansen overfor utlandet, DW=0.
Aktivitetsnivået er R1
og rentenivået er r1. I punktet Q
har vi samme rentenivå, men høyere aktivitetsnivå, R2 > R1.
I Q har vi derfor større
import enn i L1, mens
eksporten er den samme. Nettoeksporten
er derfor mindre. Ettersom kapitalflyten
er den samme (fordi rentedifferansen r1
- ru er den samme) må det bety at vi i Q har underskudd på
betalingsbalansen.
(290.2): Også redusert valutakurs fører til skift i IS- og LM-kurvene. Redusert valutakurs fører til redusert nettoeksport. Det betyr at vi etterspør mer varer i utlandet (importen øker) fordi vi nå betaler mindre i norske kroner for samme varer, og følgelig etterspør vi mindre av hjemmeproduserte varer. Samtidig går utlendingenes etterspørsel etter norske varer ned (eksporten reduseres). Aggregert etterspørsel går altså ned og fører til et skift nedover i IS-kurven.
(294):
En negativ devalueringsforventning må være en
forventning om revaluering, det vil si at aktørene i valutamarkedet tror at
kursen på NOK skal ned (kronekursen skal opp). Da må Vf < 0. Det
skifter BB-kurven nedover til BB2.
Hvis aktørene oppfatter NOK som en mer ustabil valuta enn for eksempel euro, og
av den grunn forlanger en risikopremie ε,
vil det skifte BB-kurven oppover igjen til BB3.
Hvor BB-kurven da ender, er avhengig av summen Vf + ε. Om revalueringsforventningene er større enn
kursrisikokravet, skifter BB-kurven nedover. Om risikokravet er større enn
revalueringsforventningene, skifter BB-kurven oppover.
Kapittel 10
(299):
I figuren er det makroøkonomisk likevekt i L1, det vil si under
BB-kurven. Det er da underskudd på
betalingsbalansen (DW<0). Det innenlandske rentenivå er
nå lavere enn det som er nødvendig for å sikre utenriksøkonomisk balanse ved
gjeldende valutakurs og nasjonalproduktet lik R1.
(304):
En kontraktiv finanspolitikk (ΔG – ΔT < 0) skifter IS
innover til IS2. Det
reduserer både rentenivå og nasjonalprodukt. Lavere inntekt fører til lavere
import noe som øker nettoeksporten. Det bedrer betalingsbalansen. Dette blir
imidlertid mer enn oppveiet av økt kapitalutstrømning som følge av lavere
rentenivå. Den nye tilpasningen blir i L2,
der det er underskudd på betalingsbalansen.
Finansaktørene ønsker nå å kjøpe utenlandsk valuta, og derved reduseres pengemengden gradvis. LM-kurven skifter derfor gradvis oppover til LM2, og økonomien havner nå i L3. Lavere pengemengden har presset renten oppover, og høyere rente reduserer investeringene og eventuelt renteavhengig konsum. Derved reduseres nasjonalproduktet ytterligere. Norges Banks valutareserver reduseres (ΔW < 0).
I likevektspunktet L3 har vi nå et enda lavere nasjonalprodukt enn vi hadde i L2 umiddelbart etter at den ekspansive finanspolitikken ble satt inn. Kapitalutstrømningen og omvekslingen av NOK til valuta har forsterket virkningen av finanspolitikken via redusert pengemengde.
(305):
(307): Nei. En stabil likevekt vil si en likevekt uten tendens til forandring. Men siden rentenivået i Norge nå er høyere en rentenivået i utlandet, vil kapital strømme inn i landet. Norges Bank veksler om valuta til NOK for å holde den faste kursen, og det vil i seg selv øke pengemengden. Derved skifter etter hvert LM nedover igjen, om ikke Norges Bank stadig selger unna obligasjoner tilsvarende økningen i pengemengden. Men det er grense for hvor lenge dette kan pågå. Det er altså en tendens til at likevekten endres. Det kalles en labil likevekt.
(309): Valutareserven var 243,65 milliarder kroner ved utgangen av oktober 2003.. Du kan følge med i utviklingen på www.norges-bank.no. Trykk på Pengepolitikk – Valutareserver – Statistikk.
(317): Du har antagelig allerede tegnet figurene for kontraktiv finans- og pengepolitikk (spørsmål tidligere i dette kapitlet) i et fastkursregime Men her kommer de likevel, sammen med figurene for kontraktiv finans- og pengepolitikk i et flytkursregime.
Kapittel 11
(332): Inne i TDI 11.2. Formelen er BNPgap = 3(U – U*) = 3(U – 3), hvor U er aktuell arbeidsledighet. Om U = 3,5 blir BNPgap = 1,5, det vil si at reelt BNP da er 1,5 prosent under potensielt BNP.
(335): La oss først se på tertiærnæringene. En typisk tjenesteytende virksomhet er advokathjelp. En advokat i dag får omtrent gjort like mye for klienten som for 30 år siden. Produktiviteten har økt lite. En bonde derimot, er langt mer produktiv i dag enn for 30 år siden. Stadig mekanisering (traktor, skurtresker, melkemaskiner) og rasjonalisering har økt produktiviteten av arbeid betraktelig. Produktiviteten har også økt i industrien, men ikke så mye som i jordbruket. Rangeringen blir altså: Primærnæringene, sekundærnæringene og til slutt tertiærnæringene.
(341): Hvis prisnivået av en eller annen grunn skulle falle cet. par. slik at hver transaksjon krever færre kroner, må antall transaksjoner, og derved mengden av varer og tjenester som kjøpes, gå opp. Det vil si at AE stiger når prisnivået faller.
(350): Om økonomien er til høyre for punkt L i figur 11.14, er aggregert tilbud større enn aggregert etterspørsel. Så lenge det er tilfellet er det et press nedover på prisene. Så lenge vi antar at lønningene er faste og at de er de eneste variable kostnadene bedriftene har i det korte løp, lønner det seg for bedriftene å redusere produksjonen. Alternativet er jo reduserte priser. Produksjonen går ned inntil økonomien igjen befinner seg i L.
(351):
Utgangspunktet er likevekt i L1 med nasjonalprodukt R1 og prisnivå P1. En skattelette skifter
AE-kurven utover fra AE1
til AE2. I første omgang får vi en ny likevekt i L2
med økt produksjon lik R2
og med samme prisnivå som før. Men skatteletten virker også som en
kostnadsreduksjon for bedriftene, det vil si at tilbudskurven etter hvert
skifter nedover fra AT1KS
til AT2KS noe
som ytterligere øker produksjonen (til R3)
og reduserer prisnivået (til P2).
Vi havner altså i likevekten L3.
(353):
Utgangspunktet er likevekt i L1 med en viss arbeidsledighet.
Et fall i aggregert etterspørsel beveger økonomien fra L1 til L2
hvor den oppnår ny likevekt i det korte løp. Hvis myndighetene ikke foretar seg
noe, vil økonomien, etter hvert som prisene faller, bevege seg mot punkt L4 hvor det er full sysselsetting.
I det lange løp vil altså et negativt etterspørselssjokk føre til lavere
prisnivå. Men om nå myndighetene ønsker å begrense den kortsiktige resesjonen,
kan de gjøre det ved å bruke ekspansiv finans- eller pengepolitikk. Ekspansiv
finanspolitikk skifter AE-kurven utover, for eksempel til AE3 med ny likevekt L3.
Resesjonen er redusert, men ikke nødvendigvis helbredet. En ekspansiv
pengepolitikk øker realpengemengden M/P,
noe som skifter AE-kurven utover (eller: økt pengemengde reduserer renten, noe
som igjen fører til økte investeringer og økt konsum (om nå konsumet avhenger
av renten)). Dette var standard politikk i 1960-årene, men i 1990-årene ble
virkningen av denne politikken merkbart redusert.
(355): Om myndighetene ikke griper inn ved en overoppheting, får vi sterk prisstigning. Stabiliseringspolitikk vil nå være å redusere presset i økonomien, det vil si redusere aktivitetsnivået. Det kan myndighetene gjøre ved hjelp av kontraktiv finans- og pengepolitikk. Kontraktiv finanspolitikk kan for eksempel bety at man reduserer offentlige utgifter, eventuelt øker skattene. Kontraktiv pengepolitikk være at myndighetene reduserer pengemengden, eller rettere, de annonserer høyere signalrente. I den grad den smitter over på privat sektor (og det gjør den jo i Norge), reduseres nå private investeringer og renteavhengig privat konsum. Det skifte AE-kurven innover. Men om myndighetene akkurat klarer å føre økonomien tilbake til Rpot, avhenger av flere forhold, blant annet dem som Leif Johansen nevnte (jf. avsnitt 6.6)
Til toppen Til
makroøkonomiboken Til makroøkonomisiden Til samfunnsøkonomi
Copyright ©