Anders Dedekam jrs bibliotek for samfunnsøkonomi

Dette biblioteket er opprettet for å samle artikler og annet stoff om, og i tilknytning til, samfunnsøkonomi.

Følgende artikler kan du finne her:

Rapport om bålbrenning (narkobål)

Prisendringer gir optimisme – Victor D. Norman (professor i samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole) om substitusjon

Destruktiv kreasjon – Kalle Moene (professor i samfunnsøkonomi, Universitetet i Oslo) om monopol

Det kostbare samfunnet – Stein B. Hauglid (redaktør i Dagens Næringsliv) om omstilling

Prinsessene i Qatar – Stein Aabø (politisk kommentator i Dagbladet) om bruk av oljepengene

Menn og kvinner bruker pengene ulikt – Hege Kristin Fosser Pedersen (journalist i Statistisk Sentralbyrå) om kjønnsforskjeller i konsumet

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside

Rapport om bålbrenning

www.Canariposten.no

Her brenner 2 tonn kokain
Torsdag kunne man flere steder i Las Palmas se en kraftig røykutvikling fra åsen nordøst for byen og røyken stammet fra et bål med 2 279 kilo kokain som politiet beslagla i 2004.
Av  vakthavende@canariposten.com                                 25.02.05
Politiet og tollerne på Kanariøyene beslaglegger årlig flere titalls tonn narkotika og alle beslag brennes etter en viss tid. Torsdag fyrte politiet igjen opp et kraftig narkobål på et militært område i åsen nordøst for Las Palmas, Gran Canaria og 2 279 kilo kokain til en gateverdi av 2 milliarder NOK gikk opp i røyk. Operasjonen ble utført av politiet Guardia Civil og ble overvåket av militære og dommere fra Las Palmas og av helsemyndighetene som ville forsikre seg om at røyken fra bålet ikke påførte noen røykskader eller andre helserelaterte ubehag.    Kokainet ble tatt av politiet i april i fjor da kanarisk politi og tollere bordet den engelskregistrerte yachten 'Diosa Maat', 100 sjømil vest for El Hierro. Canariposten.com følger kriminaliteten på Kanariøyene

www.Dagbladet.no

11 tonn dop opp i røyk

Av JOHANNES W. LØVHAUG
Søndag 7.3.1999

NARKOBÅL: Bevæpnede vakter overvåker brenning av 11 tonn hasj, nesten 300 kilo heroin og 130 opium i Peshawar. Dette er bare en brøkdel av narkotikaen som smugles gjennom nordområdene.
Foto: HENNING LILLEGÅRD

PESHAWAR (Dagbladet): I de lovløse stammeområdene i Pakistan omsettes våpen og narkotika fritt. Men av og til blir det beslaglagt. Dagbladet var med på brenning av hasj, heroin og opium.

I sin lille våpenbod i en av basarene utenfor Peshawar, viser den bestefaraktige selgeren fram de dødbringende redskapene som om det skulle vært hvilken som helst jernvare. En tyskprodusert kalashnikov koster 1200 kroner, litt billigere er det lokalt framstilte automatgeværet. En pumpehagle eller rifle får du for halve prisen. I naboboden selges feite klumper med svart hasj. I dette grenseområdet mot Afghanistan er det tilnærmet fri omsetning av narkotika. Her har pakistanske myndigheter svært liten kontroll, og alle utlendinger som reiser inn må ha væpnet vakt.

Politisk vold
Pakistan plages i dag av et stort antall etniske, religiøse og politiske konflikter som årlig fører til store tap av menneskeliv. Det er ingen problemer å skaffe våpen til disse gruppene gjennom illegale kanaler, gjerne med utgangspunkt i stammeområdene.

En del av våpentrafikken finansieres uten tvil av narkopenger. Narkobaronene opererer i stammeområdene og beskytter sin virksomhet med tungt skyts, til og med luftvernkanoner.

I fjor var det rundt 1000 politiske drap i Karachi, og mye tyder på at politiske grupper i byen er involvert i narkotrafikken for å finansiere terrorvirksomheten.

Smuglernes paradis
Fra stammeområdene i Pakistan smugles dop og en rekke andre varer gjennom Pakistan til kysten hvor de sendes med skip til Europa eller andre deler av verden.

Dagbladet var til stede da den pakistanske spesialstyrken for narkobekjempelse brant 11 tonn hasj, nesten 300 kilo heroin og 130 kilo opium som var beslaglagt i nord. Dette er bare en brøkdel av hva som smugles i disse områdene. Bålbrenningen utenfor Peshawar var mer av symbolsk enn praktisk betydning.

http://www.stavangeravisen.com/art.asp?art=11288

Thailand:

Narkokrig har kostet 600 liv

Knapt 600 mennesker er drept og 15000 er pågrepet i en omfattende aksjon mot narkotika i Thailand. Aksjonen ble satt i gang i begynnelsen av februar og 33 mennesker har mistet livet om dagen siden den gang.

Illustrasjonsfoto fra et narkotikabål i 2001 i Thailand.

(Foto: EPA)

Verdier for 30 millioner norske kroner er beslaglagt. 6000 amfetaminpiller har også politiet tatt besittelsen av, samtidig som 15.000 er pågrepet, det er tallene fra en stor narkotikaaksjon som thailandske myndigheter gikk ut med tirsdag, melder AFP.
– Politiet har kun drept åtte personer i selvforsvar, resten er drept av sine egne for at de ikke skal sladre, sier en politimann til AFP.

Menneskerettighetsgrupper ser imidlertid med stor bekymring på alle de som er drept. De mener thailands politi er for rask på avtrekkeren.

KILDE: AFP

FNs dag mot narkotikamisbruk markert i Asia

I Thailand ble 10 tonn med illegal narkotika brent opp tirsdag. I Kina ble FNs anti-narkotika dag markert ved at 50 personer ble henrettet. I Burma ble også flere tonn narkotika brent offisielt, mens Indonesias president Megawati Sukarnoputri lovet dødsstraff for all narkotikatrafikk i en tale.

I Thailand ble det satt fyr på 10 tonn med narkotika tirsdag, for å markere FNs dag mot narkotikamisbruk.

På bålet gikk 45.000 amfetaminpiller, 45.435 ecstacypiller, 2.280 kilo heroin og 1.635 kg opium. Alt beslaglagt av thailandsk politi.

Thailand har et enormt narkotikaproblem. I landet finnes 2,65 millioner narkotikamisbrukere, hvorav 2,42 millioner i en alder fra 5 år til 65 år er misbrukere av amfetamin, skriver The Nation.

I Bangkok er det 102 amfetaminmisbrukere for hver 1000 innbyggere.

Av samtlige brukere av narkotika er 890.530 ansett for å være narkotikamisbrukere med problemer. Av dem er hele 821.923 avhengig av amfetamin.

Henrettelser i Kina

I Kina ble FN dagen marker ved at 14 personer ble dømt til døden tirsdag. 9 av dem ble ført til pelotongen og henrettet like etter i Chengdu i Sichuanprovinsen. Ellers ble 36 personer henrettet i anledning dagen i resten av landet melder China News Service.

Narkotikabål også i Burma

I Burma markerte militærjuntaen FNs dag mot narkotikamisbruk ved å brenne narkotika for mer enn en milliard US dollar. Dette for å møte kritikken fra utlandet om at landets junta samarbeider med narkotikaprodusenter, skriver The Nation.

240 kg heroin og 434 kg marihuana var blant narkotikaen som ble brent på bålet.

Dødsstraff i Indonesia

For å markere dagen holdt den indonesiske presidenten Megawati Sukarnoputri tale hvor han lovet at alle som trafikkerte narkotika skulle få dødsstraff.
– For dem som selger narkotika er ikke fengselsstraff eller livstidsstraff lenger tilstrekkelig. Ingen annen straff en dødsstraff kan være rettferdig om man har tatt livet av andre med narkotika, sa han i en offisiell tale.

KILDE: The Nation

Sist oppdatert: 26.06.02 23:16

Til slutt et bilde fra Dagbladet 27. januar 2003

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside Til toppen

4 august 2001

Med egne ord

Victor D. Norman

Substitusjon er en like grunnleggende kraft i økonomiske sammenhenger som gravitasjon er det i fysikk. Når noe blir dyrere vil folk erstatte det med noe som ikke er blitt det.

Prisendringer gir optimisme

En av verdens ledende økonomer sa for noen år siden at hvis han skulle skrive en innføringsbok i økonomisk teori, ville han bygge den opp omkring begrepet substitusjon. Tankegangen hans var at substitusjon er en like grunnleggende kraft i økonomiske sammenhenger som gravitasjon er det i fysikk.

Substitusjon er betegnelsen på det enkle fenomen at når noe blir dyrere relativt til andre ting, vil folk erstatte det som er blitt dyrere med det som ikke er blitt det. Stiger prisen på øl relativt til prisen på vin, vil mange av oss - alt annet likt - litt oftere velge vin istedenfor øl på sommerkveldene. Blir arbeidskraft dyrere relativt til produksjonsutstyr, vil bedrifter erstatte folk med maskiner. Hvis prisen på energi stiger relativt til andre priser, vil vi finne det lønnsomt å bruke mer på isolasjon og varmegjenvinning.

Dette er enkle eksempler. Substitusjon går imidlertid ofte mye lengre enn som så. Fra mellomkrigstiden og frem til oljekrisen i 1973 opplevde vi et langvarig og dramatisk fall i prisen på energi relativt til prisen på andre varer og tjenester. Det var en viktig drivkraft bak den vestlige livsstilen som ble etablert på 1950- og 60-tallet, med massebilisme, drabantbyer og likhetstegnet mellom lykke og stor enebolig.

Likestilling er et annet eksempel. Det var selvfølgelig mange grunner til at kvinner ikke ville fortsette å være hushjelper for mann og barn, men én av dem var at det ble for dyrt - både for dem selv og for mennene. Lønningene steg fra 1950-årene og utover så sterkt relativt til andre priser, at alle fikk sterke incitamenter til å finne andre løsninger på barnepass og husstell enn å ha mor gående hjemme. Barnehager, husholdningsmaskiner og lettstelte hus kom i stedet.

Det er i det hele tatt neppe noe som har forandret den vestlige verden mer de siste hundre årene enn substitusjon i kjølvannet av høyere relativ pris på arbeidskraft. Arbeidsbesparende maskiner har erstattet hushjelper, tjenestefolk, industriarbeidere, bankfunksjonærer, sekretærer og typografer; IKEA og gjør-det-selv-manualer har erstattet håndverkere; Pizza Grandiosa har erstattet matlaging.

I nostalgiske øyeblikk kan vi beklage mye av dette. Dette skrives i forkant av Trebåtfestivalen i Risør, og for en entusiast holder det da hardt å se positivt på en utvikling som blant annet har hatt som konsekvens at sjelløse, men vedlikeholdsenkle plastbåter har erstattet ekte båter av tre. Mer alvorlig er det at substitusjon bort fra arbeidskraft innebærer at elektronisk overvåkning erstatter synlig politi, og at trygghetsalarmer og tekniske hjelpemidler erstatter personlig omsorg for eldre og funksjonshemmede.

Allikevel bør vi erkjenne at den substitusjonsevnen som alle de andre eksemplene ovenfor illustrerer, representerer styrken i vår type økonomi. Uten evne til substitusjon ville økonomisk historie vært fortellingen om flaskehalser som stanset den økonomiske utvikling og gjorde det umulig å gi folk flest en anstendig levestandard. Om vi fortsatt skulle hatt halvparten av den norske arbeidsstyrken som hjemmearbeidende husmødre, et par hundre tusen i landbruket og nærmere en halv million i industrien, ville det i dag ha vært umulig å ha det private og offentlige tjenestetilbudet som vi ser på som en selvsagt del av tilværelsen. Det er nettopp fordi vi har fått frigjort arbeidskraft fra tradisjonelle oppgaver at vi har kunnet dekke nye oppgaver, og på den måten har kunnet gi alle høyere levestandard.

Fenomenet er faktisk enda mer grunnleggende enn som så. Substitusjon er både en forutsetning for, og en konsekvens av, et velfungerende pris- og markedssystem. Det er en forutsetning i den forstand at prismekanismen bare virker om folk kjøper mindre til høy pris enn til lav, og det i sin tur forutsetter substitusjonsmuligheter. Det er en konsekvens ved at det er prisene som oppmuntrer folk og bedrifter til å lete etter substitusjonsmuligheter og straffer dem som ikke utnytter slike muligheter.

I den forbindelse er det viktig å huske at substitusjon ikke bare består i at man erstatter dagens bruk med noe annet som allerede finnes. Vel så viktig er det at prisendringer oppmuntrer bedrifter og andre til å utvikle nye substitutter. Mye av den teknologiske utvikling de siste 250 årene kan best forstås som prisindusert substitusjon. Det finnes både positive og negative eksempler. It-revolusjonen og alle de andre typene arbeidsbesparende maskiner vi har fått, er eksempler på det første. Til det siste hører amerikanernes utvikling av et kjernefysisk rakettforsvar, som langt på vei skyldtes at det konvensjonelle forsvaret ble uforholdsmessig dyrt etterhvert som reallønningene steg.

At substitusjonsevnen historisk har vært stor, og at også mye av den teknologiske utvikling er uttrykk for prisindusert substitusjon, gir grunnlag for optimisme, ikke minst i forhold til spørsmålet om det vil være mulig med fortsatt økonomisk vekst i verden uten at konsekvensen blir enda større og mer ødeleggende belastninger på naturmiljøet. Om det bare blir etablert et reelt prissystem for utslipp og andre former for bruk av miljøet, vil vi utvilsomt substituere oss bort fra miljøbelastende forbruk i den grad som er nødvendig.

Utviklingspessimister har alltid undervurdert substitusjonsevnen. For 200 år siden regnet Malthus med at man allerede var nær den befolkningen verden kunne brødfø. For vel 100 år siden var mange redde for at London etterhvert ville drukne i hestemøkk som følge av økt trafikk. For 30 år siden spådde Roma-klubben at knapphet på naturressurser i løpet av kort tid ville sette et stopper for fortsatt økonomisk vekst i verden. I dag tror mange miljøpessimister at fremtidens CO2-utslipp kan beregnes ut fra biltettheten i USA multiplisert med befolkningen i Kina,

Det er for enkelt å si at pessimistene har tatt feil før og derfor vil ta feil igjen. Vi kan imidlertid være sikre på at riktig prissetting på miljøet vil stimulere til så mye fantasi når det gjelder substitusjonsmuligheter at vi som gratis har kunnet bruke og belaste miljøet, ikke kan forestille oss det. De som måtte tvile på det, bør tenke seg tilbake 100 år - ville man da ha kunnet forestille seg it- og Grandiosa-samfunnet?

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside Til toppen

Dagens Næringsliv 16. april 2005

Kalle Moene, professor ved økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Destruktiv kreativitet

I mange sammenhenger er monopol ensbetydende med stor makt, høy pris, lavt tilbud og stor profitt - det motsatte av konkurranse. Et monopol utbytter kundene ved å begrense leveransene for å øke kundenes betaling.

Det finnes imidlertid et mer positivt syn på monopolprofittens rolle. Det fremhever at markedskonkurransen selvsagt ikke bare dreier seg om pris. Den dreier seg også om å skape nye produkter, nye teknologier og nye produksjonsmåter. Stikkordet er innovasjon.

Den som vinner et innovasjonskappløp, kan oppnå en monopollignende posisjon ved å ligge et hestehode foran konkurrentene. Denne monopolposisjonen er midlertidig. Den varer bare til andre bedrifter har etterapet nyvinningen eller tatt i bruk metoder som er enda bedre. Når denne dynamiske konkurransen virker, innebærer den at det nye og bedre kontinuerlig ødelegger og fortrenger det gamle og ineffektive - en prosess Joseph Schumpeter kalte kapitalismens kreative destruksjon.

Konkurransen om å bli monopolist vil være en av drivkreftene i kapitalismens utvikling. Den vedvarende kampen om å oppnå midlertidige monopolgevinster kan skape produktivitetsvekst og økonomisk fremgang. Bedriftenes jakt etter monopolprofitt kan på sikt gi lavere priser for bedre produkter.

Hvorfor er det tilsynelatende så vanskelig å få slike mekanismer til å virke i utviklingsland? Hvorfor kommer ikke den positive vekstutviklingen i flere fattige land der potensialet for kreativ destruksjon er så stort? Jeg tror en viktig grunn er at monopollignende situasjoner i utviklingsland virker mer som en vekstbrems enn som en stimulans.

Det er selvsagt ikke monopolsituasjonen som skaper innovasjon, men innovasjon som skaper et midlertidig monopol. Det er når monopolsituasjonene stadig utfordres at monopolprofitten blir en belønning til den mest kreative. Monopoler som er skapt gjennom regulering og statlige inngrep innebærer derimot at belønningen er delt ut på forhånd, noe som selvsagt ikke stimulerer til nyskapning og vekst. Å gi u-landsbedrifter en beskyttet monopolsituasjon i et håp om få produktivitetsvekst, kan derfor innebære en garanti om et rolig liv med stort overskudd uten stimulans til innovasjon og økonomisk vekst.

Like viktig er det at entreprenørenes oppfinnsomhet ikke er forbeholdt endringer som gavner den økonomiske utviklingen og samfunnet. Monopolgevinster kan skapes ved å forbedre egen situasjon, eller ved å forverre andres. I land med svake og manipulerbare statsadministrasjoner kan det være mer lønnsomt å sabotere konkurrentenes drift enn å forbedre egne produksjonsmetoder.

Korrupsjon er et annet eksempel på en slik destruktiv kreativitet. Byråkrater og politiske ringrever kan bevisst skape monopollignende hindringer i form av et ineffektivt statsapparat. Hensikten er å høste monopolgevinster i form av store bestikkelser. Som markedsmonopoler kan administrasjonsmonopoler utbytte sine klienter ved å holde tilbake leveransene. Jo flere lisenser og jo tregere saksbehandling, desto større blir gevinstene av å kunne ta snarveier og desto høyere blir bestikkelsene.

Økonomisk liberalisering uten en sterk og uhildet statsadministrasjon kan stimulere lokale maktpersoner til å tilrive seg deler av statens monopol på legitim voldsanvendelse. Nye markeder skaper nye muligheter for utpressing, privat håndhevelse av kontrakter og beskyttelse. Resultatet er at veksten i de produktive virksomhetene begrenses både av den økte "skattleggingen" fra mafialignende organisasjoner og av økte utgifter til private beskyttelsestiltak.

En slik utvikling var svært tydelig i Russland på 1990-tallet, og er tilsynelatende mer permanent i land som Colombia, Indonesia, Nigeria og Zimbabwe, for ikke å nevne de ekstremt voldelige erfaringene i Sierra Leone og Liberia. Når private organisasjoner tilriver seg deler av statens voldsmonopol, kan de også benytte monopolmakten til ren utpressing. Både i Colombia og i Nigeria, for eksempel, blir ansatte i oljeindustrien regelmessig kidnappet av voldelige entreprenører for siden å bli frigitt mot store løsepenger. I Colombia kan disse løsepengene komme opp i en årlig utgift for oljeindustrien på nesten 800 millioner kroner. Oljeselskapene kan forsikre seg mot disse utgiftene med det tragiske resultat at løsepengekravene øker, noe som i neste omgang øker profitten til kidnapperne.

En positiv utvikling i fattige land krever i det minste at slike destruktive aktiviteter ikke eskalerer. Entreprenører må finne verdiskapning mer lønnsomt enn tilraning. I Schumpeters prosess med kreativ destruksjon er midlertidige monopolprofitter en stimulans til innovasjon og en belønning for nyskapning. Prosessen er derfor klart mer kreativ enn destruktiv i den forstand at moderne produksjonsmetoder erstatter de tradisjonelle, slik at den samlete produktiviteten går opp.

Den destruktive kreativiteten innebærer derimot at en utnytter monopollignende situasjoner for å forsvare sine interesser som parasitt. Jo større inntekter en kan få av slike uproduktive virksomheter, desto mindre blir overskuddene av å produsere, og desto mer fristende blir det for potensielle entreprenører å gå over fra produksjon til uproduktiv tilraning. Resultatet er økonomisk stagnasjon og økt fattigdom. Prosessen med destruktiv kreativitet er derfor direkte ødeleggende ved at den underminerer lønnsomheten av produktive virksomheter.

Også i rike land har monopoler skapt gjennom innovasjon enn helt annen effekt en de som er skapt og opprettholdt gjennom lobbyvirksomhet og kameraderi. Problemene i utviklingsland er imidlertid mer presserende og tar mer dramatiske former. I mange utviklingsland kommer den negative utviklingen etter et sammenbrudd av lov og orden, slik vi nylig har sett det i Zimbabwe. Den store utfordringen for nye makthavere i utviklingsland er å få til en prosess med kreativ destruksjon, og forhindre den destruktive kreativiteten.

Med tillatelse fra forfatteren

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside Til toppen

Det kostbare samfunnet
Dagens Næringsliv 25. februar 2006
Uten filter

STEIN B. HAUGLID

Klart vi kan ha postkontorer overalt, gi billig strøm til Hydro og Norske Skog og fylle alle svømmebassenger med vann. Men velferdssamfunnet er ikke gratis.

Budsjettbetingelse, den

begrensning som kjøpsmulighetene

(inntekt, kredittmuligheter, formue, likviditet)

setter for en konsument når han

skal bestemme sitt forbruk.

Gyldendal Norsk Forlag: "Økonomisk oppslagsbok"

Selvsagt var det hyggeligere før. Det var postkontorer overalt og hyggelige butikker på annethvert hjørne. Konene og mødrene var hjemme. Trafikken var minimal og skoleveien trygg. Det var sne om vinteren og sol om sommeren. Barna var høflige og læreren hadde slips. Det var vann i bassenget på Torggata Bad og Bislett var Bislett.

Nå er det ikke sånn lenger. Velferds- og velstandssamfunnet har gitt oss tidsklemme, "blåruss", turbokapitalisme og nedleggelser. Når servicetilbudet øker med barnehager og sykehjem, når flere og flere tar videregående og universitetsutdannelse, når vi kan kommunisere på faks og nett, når vi har fri på lørdager og fem ukers ferie og mor har kommet seg ut av kjøkkenet, så er det litt sent å ville beholde fortiden. Grusveier og 78-plater er passe romantisk, nostalgisk og passé.

Debatten om nedleggelse av postkontorer og aluminiumsverket i Årdal eller Union i Skien mangler derfor et helt vesentlig element. Det er litt for mange som glemmer at både ulønnsomme postkontorer og lite lønnsomme bedrifter koster penger. De stjeler ressurser. Vi hadde ikke velferdssamfunnet før. Derfor kunne vi ta oss råd til utallige postkontorer og trikkekonduktører, gatefeiere og service på bensinstasjonen.

Selvsagt kan vi ha mengder av postkontorer nå også, men dersom de ikke er lønnsomme, må vi altså ha mindre av noe annet. Og det vil vi nødig. Vi vil ha alt vi har og enda litt mer av det aller meste. Da kan ikke Posten bare velge å ha litt mindre overskudd. Posten kan teoretisk godt gå i balanse, den, men det betyr at dens bidrag til samfunnet blir mindre, eller at samfunnets bidrag til Posten må bli større. Overskudd i Posten betyr penger til gratis skolebøker, til Dansens Hus eller hva politikerne måtte finne det for godt å bevilge dem til. Underskudd betyr færre barnehageplasser.

Hver eneste krone som spares i Posten betyr at en krone mer kan brukes til noe annet. Ikke er tilbudet blitt dårligere heller. "Post i butikken" betyr lengre åpningstider og like god service. Kunne noen finne på "vinmonopol i butikken" også, ville livet kunne bli enda bedre.

På samme vis er det med Hydro i Årdal og Norske Skog i Skien. Å opprettholde lite lønnsomme arbeidsplasser betyr mindre overskudd, dårligere lønnsevne, lavere avkastning og utrygghet for de ansatte. For hvem vil vel investere i bedrifter som bevisst satser på lav avkastning? Staten, kanskje? Skattepengene våre? Oljefondet, som nå heter Statens pensjonsfond?

Egentlig er den stadig tilbakevendende støyen rundt enkeltnedleggelser ganske overraskende. All erfaring viser jo at det norske samfunnet har en utrolig evne til å suge opp arbeidskraft som blir overflødig.

Siden 1970 er antallet bønder redusert fra 190 000 til 55 000, og antallet sysselsatte i industrien har falt fra 380 000 til 260 000 i runde tall. Samtidig har antallet kvinner sysselsatt i arbeidslivet økt fra 620.000 til 1 070 000 og antallet menn fra 1 070 000 til 1 200 000, ifølge litt avrundet statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

Disse voldsomme endringene, tilsammen nesten 850.000 arbeidsplasser i løpet av 35 år, har vi klart å tilpasse samfunnet vårt. Omstillinger er velferdssamfunnets pris og samtidig dets gevinst. De er noen ganger smertefulle, men uten dem ville vi vært temmelig fattige.

Protestene mot nedleggelser og omstilling i Posten som i landbruket og industrien er egentlig svaret på følgende spørsmål: Har vi det ikke bra nok nå? Er vi ikke velfødde og velutstyrte nok? Kan vi ikke stanse her?

For noen er svaret åpenbart jo. Kanskje de har rett, men da kan de ikke samtidig be om mer velferd, mer til barn og unge, mer til gamle og syke, mer til kunst, kultur og pressestøtte, til forskning og veier, snemåking og offentlige kommunikasjoner.

For de fleste er likevel svaret nei. Vi vil ha mer. For det er ingen tvil: Materialisten i oss har overtaket, uansett hva vi sier. Vi har behov for ny bil og ny sofa, flere dvd-er, mp3-er og iPod-er. Låneveksten forteller at vi ikke engang er fornøyd med den "normale" velstandsveksten. Hytter, biler og båter krever sitt.

Derfor må noen finne posten hos nærmeste kjøpmann eller kjøre en kilometer mer. Derfor må bedrifter legge ned. Derfor burde de rødgrønne skrytt litt mindre av verktøykassene sine både før og etter valget.

Med tillatelse fra forfatteren (C) Dagens Næringsliv

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside Til toppen

Stein Aabø
Prinsessene i Qatar
Dagbladet 27. januar 2006

Kristin Halvorsen vil bremse bruken av oljekroner. Likevel vil hun bruke mer enn noen finansminister før henne.

DA FINANSMINISTER Kristin Halvorsen var tenåring, oppholdt hun seg ei tid sammen med familien i oljestaten Qatar i Persiabukta. Landet ble styrt av en oljesjeik, og tilfellet ville at hun skulle få treffe sjeikens prinsesser. Hun var spent. Hvordan var ordentlige arabiske prinsesser? Som i 1001 natt? Ikke riktig. Hun møtte «noen digre dundredeiser» som satt med tomme blikk og godteboller foran seg. De hadde ingen ting å bryne seg på. «Det er det mest livstrøtte syn jeg noensinne har sett», fortalte hun til humrende samfunnsøkonomer samlet til seminar på Sanderstølen denne uka.

HALVORSENS POENG var ikke å skape diplomatiske forviklinger mellom to oljestater 30 år seinere ved uærbødig omtale av statsoverhodets døtre. Prinsessene i Qatar var ment som et bilde på at rikdom kan føre til latskap og dekadanse. En rekke land har opplevd at store, midlertidige inntekter fra naturressurser ikke har ført til varig økt velstand for befolkningen som helhet. Vi har hørt om «gullets forbannelse» for den spanske økonomien etter conquistadorenes plyndrertokt i Latin-Amerika. Vi har hørt om «Hollandsk syke» etter store nederlandske oljefunn. Norge har derimot, så langt, klart å forvalte oljeformuen på en måte som inngir respekt både blant innenlandske og utenlandske økonomer. Blant folk flest sitter respekten imidlertid lengre inne. De ser en raskt voksende pengebinge samtidig som det store politiske temaet er hvor vanskelig det er å bekjempe fattigdom og hvor viktig det er å stramme inn på de framtidige pensjoner. Nyhetsbildet er fullt av eksempler på uløste oppgaver i kommunene og politisk krangel om begrensede midler. At hver og en av oss privat har mer å rutte med enn noen generasjoner før oss, er på den annen side lett å glemme.

OLJEFORMUEN har nemlig gitt oss mulighet til bruke mer både i offentlig sektor og privat enn vi ville kunnet uten. Det blir gjentatt av alle finansministrer, enten de er røde eller blå. Halvparten av alle inntektene den norske staten har hatt av olje som er pumpet opp av Nordsjøen er allerede brukt. Budsjettene ville sett helt annerledes ut uten innsprøyting av betydelige, årlige oljemilliardsummer. Det er altså ikke slik at vi ikke bruker oljekroner. Men det er inntrykket vi sitter igjen med når Carl I. Hagen og Siv Jensen driver valgkamp. Ikke minst på grunn av deres vedvarende og høylytte ønsker om å bruke mer oljepenger for å løse aktuelle problemer, kom flertallet på Stortinget til enighet om den berømmelige handlingsregelen for bruk av oljeformuen. Den sier at politikerne kan disponere realavkastningen av oljeformuen, definert til pluss-minus 4 prosent, hvert år. Regelens poeng er at vi ikke skal tære på selve formuen. Vi skal høste fruktene av treet, ikke sage det ned og bruke veden. Bare slik vil oljeformuen bli varig, en slags Sareptas krukke, til glede for framtidige generasjoner på samme måte som for oss.

PROBLEMET ER at framtidige generasjoner ikke har stemmerett. Det har vi. Og et stigende antall av de levende med stemmerett vil bruke mer oljepenger enn det regjeringen mener er ansvarlig.

Det skaper på kort sikt et politisk problem for dem som vil holde igjen på bruken av oljepenger. På lang sikt kan det skape problemer for dem som ennå ikke er født. Og kanskje også for en del av oss levende som blir avhengige av de ufødtes solidaritet når vi vansmekter på underbemannede sykehjem.

Når Kristin Halvorsen nå varsler at det kan bli aktuelt å bruke mindre av oljeformuen enn de 4 prosentene som er definert som realavkastningen, er det nettopp for å legge litt til side, til tidene blir dårligere enn de er nå. Oljeprisen har økt mer enn noen ville tro for et par år siden. Følgen er at også oljeformuen stiger raskere enn prognosemakerne så for seg. Dermed stiger også beløpet som de 4 prosentene utgjør. Det gir den sittende regjering anledning til å vasse i oljekroner de siste to åra før valget i 2009. Halvorsen mener det får holde å vasse til midt på leggene og ikke til knes. Derfor sier hun alt nå at det kan bli aktuelt å ta mindre enn 4 prosent. Likevel vil hun bruke mer enn noen finansminister før henne. Men det er det ikke lett å fortelle misfornøyde velgere, som ikke har møtt prinsessene i Qatar.

Med tillatelse fra forfatteren © Dagbladet

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside Til toppen

Menn og kvinner bruker pengene ulikt

Forbruksundersøkelsen, aleneboende kvinner og menn, 2001–2003

Kvinner og menn som bor alene bruker i snitt 200 000 kroner i året. Men menn og kvinner prioriterer budsjett sitt ulikt: mens mennene bruker dobbel så mye penger som kvinnene på utstyr som TV, PC og annet digitalt utstyr, er det ikke uventet kvinnene som bruker de største pengesummene på klær og sko.

Av Hege Kristin Fosser Pedersen

De totale forbruksutgiftene til aleneboende kvinner og menn i Norge er i perioden 2001–2003 nesten identiske. Årlig bruker begge kjønn omkring 200 000 kroner. Det er spesielt utgiftene til bolig, lys og brensel som i forhold til tidligere år tar en større del av budsjettkaka.

Speil, speil på veggen der...

Aleneboende kvinner og menn brukte i perioden 2001–2003 drøyt 4 prosent av budsjettet til klær og sko, litt mindre enn tidligere år. Dette skyldes neppe at de som bor alene i dag kjøper mindre klær og sko enn på slutten av 1990-tallet, men det henger sammen med at disse varene relativt sett er blitt billigere fordi prisveksten har vært mindre enn på mange andre varer.

Men tallene levner ingen tvil om at norske, aleneboende kvinner bruker en god del penger på klær og sko. Andelen av utgiftene som går til klær og sko har holdt seg stabil for kvinnenes del, og utgjør 5,5 prosent av budsjettet, eller nærmere 11 000 kroner i året. Mannens forbruk er ikke like høyt på dette området, og summen ligger rundt drøyt 5 000 kroner i året.

Mytji lys og mytji varme

Bolig, lys og brensel er den desidert største utgiftsposten til aleneboende. Boligutgiftene øker, og dette merker spesielt kvinner og menn som bor alene. Andelen av budsjettet som aleneboende bruker på bolig, lys og brensel er økt siden Forbruksundersøkelsen i 1996–1998. Den gang brukte aleneboende menn og kvinner i snitt drøyt en fjerdedel av budsjettet til dette. I dag bruker de om lag en tredjedel.

Aleneboende bruker i snitt mer penger på boligformål enn en gjennomsnittlig norsk husholdning. Både kvinner og menn bruker omkring 65 000 kroner årlig, og tallet har holdt seg stabilt på 2000-tallet Til sammenlikning bruker en gjennomsnittlig norsk husholdning, som i snitt består av 2,2 personer, drøyt 81 000 kroner på det samme formålet. For dem utgjør dette vel en fjerdedel av budsjettet.

Når det gjelder møbler og husholdningsartikler, er det ingen tvil om hvilket kjønn som åpner lommeboka oftest. Kvinner bruker i snitt 14 400 kroner, mens menn bruker 10 300 kroner i året. Blant annet bruker kvinner fire ganger så mye penger på kjøkkenutstyr, glass og dekketøy enn menn. Det eneste mannen bruker mer penger på enn en kvinne, er verktøy og utstyr til huset og de bruker dobbelt så mye penger på lønnet husarbeid/hushjelp.

Uten mat og drikke

Kvinner og menn bruker i underkant av en tiendedel av budsjettet sitt på mat og alkoholfrie drikkevarer som kaffe, te, mineralvann, brus og juice. Årlig bruker både kvinner og menn omkring 18 000 kroner. Men kvinner bruker nesten 50 prosent mer penger på for eksempel frukt i året enn menn. Også når det gjelder grønnsaker, poteter og fisk bruker kvinner mange hundre kroner mer enn menn som også bor alene. Mennene bruker derimot mer penger enn kvinner på brød og kornprodukter, mineralvann og på kjøtt.

Aleneboere bruker i snitt 5 prosent, eller ca. 9 000 kroner, av sine disponible utgifter til å kjøpe mat og drikke på restaurant. Norske menn bruker i snitt nesten 11 000 kroner i året, og kvinnene bruker ca. 7 500 kroner.

Drikker og røyker mer

Siden 1945 er det samlede forbruket av alkohol mer enn tredoblet, og årlig drikker hver voksne person nå i gjennomsnitt seks liter ren alkohol. Aleneboende bruker mer av budsjettet til alkohol og tobakk enn en gjennomsnittlig norsk husholdning, men andelen som går til alkohol og tobakk er redusert siden perioden 1996–1998. Den gang brukte mennene i snitt 4,5 prosent av budsjettet sitt på dette, mens kvinnene brukte 3,5 prosent. Den ferskeste forbruksundersøkelsen viser at norske menn som bor alene bruker drøyt 4 prosent (8200 kroner) av utgiftene sine på alkohol og tobakk. Enslige kvinner bruker drøyt 3 prosent (6200 kroner).

Men det er store forskjeller på hva slags alkoholholdige drikker menn og kvinner kjøper. Mens menn helt klart foretrekker øl og brennevin, bruker kvinner uten tvil mest av sitt alkoholbudsjett på vin. Kvinner bruker faktisk over dobbelt så mye penger i året på vin sammenliknet med menn som også bor alene. Mens kvinner bruker 1800 kroner i året på vininnkjøp, bruker menn drøyt 800 kroner. Når det gjelder øl derimot, er det mennene som topper statistikken. De bruker i snitt nærmere 2400 kroner i året på øl, over dobbelt så mye som aleneboende kvinner. Menn bruker over 4000 kroner i årlig på tobakk, kvinner 2700 kroner i perioden 2001–2003.

o`sole mio

Menn og kvinner bruker omtrent like mye penger på kultur og fritid, og dette er den tredje viktigste utgiftsposten til aleneboende. En gjennomsnittlig mann eller kvinne bruker årlig 23 500 kroner, eller en drøy tiendedel av de samlede forbruksutgiftene, på dette formålet.

Men det betyr definitivt ikke at kvinner og menn bruker pengene sine på de samme tingene. Mennene bruker klart mest pengene på audiovisuelt utstyr som for eksempel TV, PC, digitalt utstyr, fotoutstyr, IT-utstyr, film og CD-er. Årlig går det med nærmere 5 500 kroner, mens kvinnene bruker under halvparten av denne summen. Også når det gjelder spill og lotteri, er det mennene som bruker mest penger. Nærmere 3400 kroner årlig bruker mennene, kvinnene bruker ca. halvparten.

Kvinnene derimot, bruker sammenliknet med menn, mye penger på blomster og hage. De bruker 1700 kroner på dette, tre ganger så mye penger som aleneboende menn bruker. Når det gjelder utgifter til aviser, bøker og skrivemateriell, er kvinnene klart på topp. De bruker drøyt 5 000 kroner årlig på dette. Menn bruker nærmere 2 700 kroner. Over halvparten av kvinnenes penger går til aviser og tidsskrifter, og nesten 2000 kroner går kun til bøker. Til sammenlikning bruker menn 700 kroner i året på å kjøpe seg bøker.

Kvinner bruker også en tusenlapp mer i året enn menn på feriereiser og pakketurer. Dette stemmer godt med Ferieundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå som viser at kvinner reiser litt oftere på ferie enn menn. Mens kvinner bruker nærmere 4 000 kroner årlig på ferier, bruker menn nærmere 3 000 kroner. Både kvinner og menn har redusert sin pengebruk på feriereiser og ferieturer med ca. tusen kroner siden undersøkelsen i 2000–2002.

Tut og kjør

Etter bolig, bruker norske husholdninger mest penger på transport. Andelen av utgiftene som går til transport ser ut til å ha stabilisert seg. I perioden 2001–2003 utgjorde transportutgiftene 52 700 kroner i året, nær en femtedel av husholdningens utgifter.

Enslige menn bruker prosentvis like stor andel av sine utgifter på transport som en norsk gjennomsnittshusholdning. Både for enslige kvinner og menn er dette den nest største utgiftsposten. Men mens menn bruker nesten 19 prosent (37 000 kroner) av de totale utgiftene sine på transport, bruker kvinner 13 prosent (26 000 kroner). Den klart største utgiftsposten for begge kjønn er drift og vedlikehold av transportmidler som biler, motorsykler og sykler.

Menn bruker i snitt nesten 12 000 kroner på kjøp av transportmidler, og kvinner bruker ca. 8 500 kroner. Menn har redusert sitt forbruk på dette området på 2000-tallet. De bruker nå færre penger i året (6 000 kroner) på å kjøpe egne transportmidler, og også mindre penger på drift og vedlikehold av disse transportmidlene.

Frigitt 1. februar 2005 © Statistisk sentralbyrå

Til samfunnsøkonomisiden Til Dedekams forside Til toppen